Den indre bønn

Av Jacques-Bénigne Bossuet. Oversatt av Marie Knudtzon

Den indre bønn. En kort og letfattelig måte, på hvilken man kan forrette den indre troens bønn og hensette sig i Guds nærværelse

1. Man må venne sig til å nære sin sjel med et enkelt og kjærlighetsfullt blikk mot Gud og Vårherre Jesus Kristus. For å opnå dette må man efterhånden lösrive den fra fornuftsslutninger og alle de mange med ord formede kjærlighetsytringer til Gud, for isteden å holde den i en enkel, ærbödig aktpågivenhet og således bringe den nærmere til Gud, dens höieste gode, dens ophav og endemål.

2. Dette livs fullkommenhet består i foreningen med vårt allerhöieste gode, og jo större enkelhet i det indre, desto mere fullkommen er foreningen. Dette er grunnen til, at Gud ved en indre nåde alltid tilskynder dem, som vil være fullkomne, til å forenkle sitt sjeleliv for tilslutt å kunne bli istand til å nyde det eneste fornödne, det vil si den evige Enhet. La os derfor ofte si av hele vårt hjerte: »O unum necessarium, unum volo, unum quæro, unum desidero! unum mihi est necessarium, Deus meus et omnia! O, eneste fornødne! Det er Dig alene, som jeg önsker, som jeg söker, som jeg lengter efter! Du er mitt ene fornödne, o min Gud og mitt alt!

3. Den mediterende bönn er meget god til sin tid og meget nyttig i begynnelsen av det åndelige liv; men man må ikke stanse ved den, ti ved trofast forsakelse og hengivelse til andektige betraktninger får sjelen i regelen en renere og mere inderlig måte å be på, som man kan kalle den forenklede indre bönn. Den består i et enkelt blikk eller en kjærlighetsfull opmerksomhet i ens indre rettet mot de guddommelige ting, det være sig Gud selv eller en av Hans fuldkommenheter, Jesus Kristus eller nogen av Håns mysterier eller andre kristelige sannheter. Sjelen forlater da sin fornuftsvirksomhet og går over til en stille kontemplasjon, som holder den i en uforstyrret og opmerksom mottagelighet for de påvirkninger og for alle de guddommelige intryk, som den Helligånd bibringer den. Den gjör lite og mottar meget, dens arbeide er lett og efterhånden, som den nærmer sig mere all lysets, nådens og dydens kilde, blir også dens horisont utvidet.

4. Man bör begynne denne indre bönn med det samme man våkner om morgenen, idet man opvekker sin tro på Guds nærværelse, Han, som er overalt, og på Jesus Kristus, hvis blikk aldri forlater oss, selv om vi var skjult i jordens innre. Dette tankearbeide foretar man på en fölelig og almindelig måte, som en der innvendig sier til sig selv: Jeg tror at min Gud er tilstede. Det er en enkel opvekkelse av troen på Guds nærvær, der foregår på en renere og mere åndelig måte.

5. Siden må man ikke hengi sig til en anstrengende tankes- eller fölelsesvirksomhet, men kun forbli rolig i denne Guds nærværelse med Hans guddommelige blikk hvilende på sig. Således fortsetter man fromt og opmerksomt under denne åndens belysning, sålenge Vårherre gjör oss den nåde, uten å bekymre oss med å gjöre noget annet enn det, som skjer med oss, fordi denne indre bönn er en bönn med Gud alene og en forening, som på en fortrinlig måte inneholder alle de andre særskilte sinnsstemninger. Deri forbe reder sjelen til den rent mottagende tilstand, det vil si, at Gud blir eneste herre over dens indre og virker da på en mere direkte måte enn sedvanlig. Jo mindre skapningen arbeider, desto mere virksomt kan Gud handle, og fordi Guds virksomhet er en hvile, blir sjelen i denne innre bönn på en viss måte lik Gud og mottar der også Hans vidunderlige påvirkning. Som solens stråler gjör at plantene spirer, vokser og setter frukt, således er det også med en sjel, der er opmerksom og i ro blir belyst av strålene av den guddommelige rettferdighets sol; den blir da bedre skikket til å motta Hans påvirkning, som beriker den med alle mulige dyder.

6. Det å fortsette med denne stille troens opmerksomhet erstatter sjelens takkebönn til Gud for de velgjerninger den har mottatt i nattens löp og hele livet igjennem, opofringen av en selv og alle ens handlinger til Hans ære, den gode mening o. s. v.

7. Sjelen kommer till å innbille sig at den taper meget ved å undlate alle disse sedvanlige bönner, men erfaringen vil lære den, at den tvertimot vinner meget; ti jo större kunnskap den får om Gud, desto renere blir dens kjærlighet, dens hensikter mere opriktige, dens avsky for synden större, dens andakt, selvfornektelse og ydmykhet mere vedholdende.

8. Dette hindrer ikke, at den av og til kan uttrykke sin andakt ved bestemte tanker og fölelser, når den kjenner sig tilskyndet dertil av Guds nådes påvirkning. Men grunnlinjen og det almindelige i dens indre liv bör være den ovenfornevnte opmerksomhet i tro eller forening med Gud. Han oprettholder den sjel, som har overgitt sig til Ham og Hans kjærlighet for i den å fullbyrde sin vilje.

9. Når bönnens time er kommen, må man begynne den med i stor ærbödighet og enkelhet å minnes Guds nærvær, anrope om den Helligånds hjelp og forene sig inderlig med Jesus Kristus. Derefter fortsetter man på samme måte også under de vokale bönner, korsangen, den hellige Messe, enten man leser den eller hörer den, og selv under samvittighetsransakningen, fordi dette samme troens lys, som holder oss i opmerksomhet likeoverfor Gud, gjör at vi kommer til å opdage våre minste ufullkommenheter og avsky dem med stor motbydelighet og anger. Man må også gå til måltidene i samme enkle ånd, der holder en mere fengslet av tanken på Gud, enn på hvad man spiser. Denne fremgangsmåte binder os ikke til noget annet enn å holde vår sjel fri for alle ufullkommenheter, kun knyttet til Gud og inderlig forenet med Ham, hvori hele vårt gode består.

10. På samme måte må man tilbringe den fritid, som man gir legeme og sjel til fornöden adspredelse uten å forstyrre dens fred ved unödvendige forespörsler, ubehersket latter og aldri noen uoverlagte ord, etc., men bevare sig ren og fri i sitt indre uten å være til besvær for andre. Man forener sig ofte med Gud ved den enkle og kjrerlighetsfulle tanke på Ham, idet man husker på Hans nærvær og at Han ikke vil at man nogensinde skal skilles fra Ham og Hans hellige vilje. Dette er den mest elementære regel i denne forenklede tilstand, det er sjelens höieste lov, at man må gjöre Guds vilje i alle ting. Å se allting komme fra Gud og gå til Gud, det er det som stötter og styrker sjelen i alle slags hendelser og beskjeftigelser og tilmed det som vedlikeholder enkelheten i oss. Fölg derfor alltid Guds vilje med Jesu eksempel for öie og i forening med Ham, som er vår Herre og Mester. Det er et utmerket middel til å foröke i oss denne slags indre bönn for gjennem den å strebe efter å nå frem til en grunnfestet dyd og den mest fullkomne hellighet.

11. I alle sine handlinger og i all sin ferd må man opföre sig på samme måte og i samme ånd, d. v. s. bevare denne enkle og inderlige forening med Gud. Hertil kan tilföies at i alle samtaler med næsten må man försöke å virke opbyggelig på ham. Man må forsöke å benytte alle leiligheter til å opmuntre ham til fromhet, til å arbeide for Gud og til utövelsen av gode gjerninger for å være Jesu Kristi gode vellukt. »Om nogen taler», sier apostelen Peter, »han tale som Guds ord», som om Gud selv talte gjennem en. Det er nok bare å overlate sig til Hans Ånd, Han skal ved enhver leilighet inngi dig det som passer. Tilslutt ender man dagen i Guds hellige nærvær med samvittighetsransalming og aftenbön; og så går man tilsengs og sovner ind med den kjærlighetsfulle tanke på Gud. Av og til, når man våkner om natten, avbryter man sin hvile ved å sende op skuddbönner eller hjertesuk til Ham med nogen varme, bevegede ord f. eks.: »Min Gud, vær Du alt for mig, kun Dig vil jeg i tid og evighet. Herre, hvem er som Du? Min Herre og min Gud, kun Dig, min Gud, og intet annet».

12. Man må legge merke til at denne sanne enkelhet får oss til å leve i en stadig selvfornektelsens ånd og en fullkommen lösrivelse fra alt jordisk, fordi den får os til å gå til Gud på en helt ut opriktig måte, uten at vi opholder os ved noget av det skapte. Men det er ikke gjennem lærde granskninger, at man kan opnå denne enkelhetens nådegave, men gjennem hjertets renhet, sann selvfornektelse og lave tanker om oss selv. Den som er redd for å lide, ydmyke sig og avdö fra sitt eget jeg kommer aldri derind. Det er også grunnen til, at så få går fremover, da der er næsten ingen som vil gi avkall på sig selv, hvorved man går tapt av uendelige goder. O, hvor lykkelige er ikke de trofaste sjeler, som ikke skåner sig i nogen retning for helt ut å gi sig til Gud! Lykkelige er de ordenspersoner som trofast opfyller alle sin klosterplikter! Denne trofasthet gjör at de stadig avdör fra sig selv, sine egne meninger, sin egen vilje, sine naturlige sympatier og antipatier. På en fortrinlig, men skjult måte, forberedes de herved til denne slags utmerkede bönn.

13. Man må ikke forsömme lesningen av åndelige böker, men man må lese i enkelhetens og bönnens ånd og ikke for å tilfredsstille sin nysgjerrighet. Å lese på denne måte vil si, når vi lar de lys og de gode fölelser, som lesningen gir oss, få lov til å trenge inn i vår sjel, og at inntrykket kommer snarere gjennem Guds påvirkning enn gjennem vårt eget arbeide.

14. Förövrig er der en, to, tre andre grunnsætninger, som man trenger til å bli oplyst om: den förste er, at en from person uten indre bönn er som et legeme uten sjel, den annnen, at man ikke kan få en sann og solid indre bönn uten selvfornektelse, uten åndssamling og uten ydmykhet. Og så for det tredje må man ha utholdenhet for ikke å la sig avskrekke av de vanskeligheter som man vil möte.

15. Man må ikke glemme, at en av de störste hemmeligheter i det åndelige liv er, at den Helligånd förer oss ikke alene ved lys, milde fölelser, tröst og det som er lett, men også gjennem tilstander av mörke, blindhet, ufölsomhet, sorger, angst og våre lidenskapers oprör og motvilje. Jeg tilföier, at denne korsets vei er nödvendig, at den er god, ja den beste, den sikreste og at den lær oss nå langt hurtigere frem til fullkommenheten. Den oplyste sjel underordner sig med glede denne Guds förelse, som tillater at den blir prövet, enten nu dette kommer fra menneskene eller at den blir overveldet med fristelser og forlatthet. Den forstår meget gott, at dette snarere er gunstbevisninger enn det motsatte, og den foretrekker å dö gjennem korsene på Golgata, fremfor å leve i Tabors klare höider. Erfaringen vil gjöre at den med tiden vil komme til å forstå sannheten av disse vakre ord: »Et nox illuminatio mea in deliciis meis, et mea nox obscurum non habet; sed omnia in luce clarescunt.*) Efterat sjelen er blitt renset i den lidelsenes skjærsild, som det er nödvendig å gjennemgå, kommer lyset, hvilen og gleden ved å leve i inderlig forening med Gud. Da blir verden, skjönt den er en landflyktighet, som et lite paradis. Den beste indre bön er den, hvor man mest mulig overlater sig til de fölelser og lærdommer, som Gud selv inngir sjelen, og hvor man på den mest enkle, ydmyke og trofaste måte försöker å underkaste sig Guds vilje med Jesu Kristi eksempel for öie.

*) ”Og natten er mitt lys som fryder mig; ti min natt har intet mörke, men alt står i forklarelsens lys.” (Av påskelördagsliturgien.)