Den økumeniske karakter i Jesu religion?

Av A. J. Lutz

Det er ikke nødvendig å være historiker av fag for å bli opmerksom paa den enestaaende kraft Jesu religion eier til å erobre verden.

Dette er en av de mest forbausende kjensgjerninger at evangeliet fikk innpass hos så mange forskjellige folk og taler til menneskene med en så absolutt autoritet. Fra den tid apostlene drog ut for å forkynne Jesu lære, stanser ikke den kristne religions fremgang. Først var det Middelhavslandene som tok imot den, derefter kom barbarerne fra nord- og øst-Europa, derefter nådde kristendommen videre til de skandinaviske land, og ikke før hadde portugisiske og spanske sjøfarere funnet veien til India og Amerika, før også evangeliet tok den samme vei.

I renessansetiden synes imidlertid evangeliet å ha mistet en del av sin livskraft for Europas vedkommende. Dets herredømme over sjelene synes å være svekket. Hedenske ideer trenger inn i kunst, politikk, seder og samfundsliv. Der begynner Iikesom en langsom avkristning i Europa. Dens symptomer var først en overdreven begeistring for den gamle hedenske kultur. Derefter var det rasjionalismen med sin ensidige fornuftskultus; i det 19de aarhundre var det den materialistiske videnskap; og på mange andre måter forsøkte den beseirede hedendom å ta revanche over kristendommen.

Men i våre dager er vi vidne til en ny oplivnen av kristendommen i de fleste europæiske land. De kristne dogmer og den kristne filosofi får igjen innpass i åndslivet, ikke hos den store masse enda, men hos utvalgte skarer av alvorlige og tenkende mennesker, især på de høiere skoler. De fleste er trette av materialismen (denne har vist sig å være en altfor tarvelig opfatning av verden og livet), trette også av videnskapens aldri innfridde løfter om å løse livets gåter. En del ungdom mener vel å kunne finne et nytt og fruktbart ideal i kommunismen. De innser ikke ennu at de gode og fruktbare ideer i denn bevegelse er av kristen oprinnelse, mens de ukristelige ideer den har optatt fører til menneskehetens forfall. Andre er betatt av den indiske mystikk, som forsøker å bedåre Europa. Kristus er dem ikke nok, fordi de kjenner kristendommen bare under forvanskede former. Men ingen mystikk, hverken fra Orienten eller fra Russland, kan forhindre at evangeliet igjen er iferd med å få herredømmet over et stort antall edle unge sjeler.

Hvorledes kan evangeliets seiersgang gjennem århundredene forklares? Ikke ved politikkens hjelp, fordum Iikeså Iitt som i våre dager. Før keiser Konstantin var den politiske statsmakt en avgjort fiende av kristendommen og forsøkte å få bukt med den ved grusomme forfølgelser. Det romerske rikets storartede organisasjion gjorde vel sitt til at kristne misjonærer lettere kunde nå fjerne land, men hvad var denne fordel sammenlignet med statens fiendtlige holdning og med de vanskeligheter som opstod på grunn av de moralske krav kristendommen stillet til mennesker, som hadde mistet sansen for sedelighet? Konstantin og hans sønner, derefter de franske og spanske konger i Middelalderen likesom de tyske keisere beskyttet vel offisielt den kristne religion, men på samme tid gjorde de krav på rettigheter som gjorde deres beskyttelse ofte mere lik et formynderskap, som truet med å undergrave Kirkens organisasjion. Er det ikke politikken, hvad er det da som hjalp kristendommen frem i verden?

Det er Jesu religions økumeniske eller katolske karakter.

Vi vet gjennem moderne konvertitters skildring av sin religiøse utvikling – og det har vært slik til alle tider – at det som gjør evangeliet uimotståelig er at det til tross for sine mysterier allikevel er så uendelig dypt menneskelig. Jesu religion har en egen kraft til å gripe mennesket idets innerste sjel. Den får spørsmål til å våkne angående de mest avgjørende ting i vår tilværelse, men på samme tid gir den svar på disse spørsmål. Den gir mennesken bevisstheten om udødelige lengsler som lever i dets sjel, men den gir også den fred som skjenker hjertet hvile.

Ethvert menneske stiller minst en gang i sitt liv disse spørsmål til sig selv: Hvem er jeg, hvor kommer jeg fra, hvor skal jeg hen, hvad kan livet gi mig, hvad finnes der på den annen side av graven? Alle tenkere, som har skuet ned i sjelens indre, har møtt disse problemer og forsøkt å løse dem. Evangeliet løser dem. Dets løsning er enklere, men på samme tid dypere og sannere enn filosofenes og uten de omskiftelser og selvmotsigelser som filosofien ofte ligger under for. Evangeliets svar er mysteriøse, men dets mysterier sårer ikke, forvirrer ikke ånden, tvertimot, de viser sig å være en helbredende og velgjørende makt. Men evangeliet gir mere. Vi vil ikke bare vite, ikke bare kjenne den usynlige makt som styrer vårt liv. De mest religiøse mennesker, av alle nasjoner, har en anelse om en forening mennesket kan inngå med Guddommen, en forening som blir kilden til et høiere liv. Har ikke de fleste hedenske religioner sin mystikk? Drømmer de ikke om en kontakt med Guddommen og om en opløftelse til et høiere plan? Også her kommer Jesu religion menneskehjertet imøte.

Det var nok en slags mystikk som i de 3 første århundrer forsøkte å gi menneskene fred og visshet om en frelse. Ved en hemmelighetsfuld innvielsesritus påstod den å gjøre menneskene delaktige i gudenes visdom og vennskap. Men denne mystikk var likeså avmektig til å gi et sant religiøst liv som den moderne mystikk utenfor kristendommen. Dens guder het vel Isis, Attis eller Adonis eller Kybele, men i grunnen het dens gudinne Pantea. Disse religioner var panteistiske. De opfattet Gud som ett med naturen, slik at det vi kalder Guds visdom, forsyn, kjærlighet, måtte bli borte og smelte sammen med de blinde naturkrefter.

Da apostlene bragte Jesu religion til Asia, Grækenland og Rom, da fikk verden høre om en sann førening med Gud, en forening som overgår alt som de hedenske religioner hadde drømt om i den retning. Den kristne religion forkynner Jesus, i hvis person den menneskelige natur er i den grad opløftet at det i full virkelighet er Gud som lever vårt liv.

Og denne Jesus er ikke bare forbilledet på vår egen personlige opløftelse, men den virksomme årsak til den. Ti den menneskelige natur, som lever i ham forenet med Gud, er vår felles natur. Vi alle har derfor på en viss måte krav på en analog forening med Gud. Vi hehøver bare med vår frie vilje å samtykke i det som Jesus vil gi oss. Således blir vi Guds barn ved en levende forbindelse med Guds sønn. Ti Jesu ånd kommer till oss, vi lever Jesu liv, eller rettere sagt, Jesus lever sitt liv i oss. En dypere forening med Guddommen kan ikke tenkes.

Derav kommer det også at et annet, ekte menneskelig krav blir tilfredsstillet gjennem Jesu religion, nemlig kravet på moralsk verdighet. Lever vi forenet med Jesus, blir vi også delaktige i Jesu eget sindelag. Vi får fra himlen energi til å leve efter det ideal som Jesus har kunngort oss.

Således kommer Jesu religion menneskesjelen imøte. Deri ligger dens økumeniske kraft. Den økumeniske eller katolske karakter er altså den kraft Jesu religion eier til å tale til vårt inderste. Den sier oss hvem vi er, hvad vi er skapt til, hvilke lengsler bor i oss, hvilke plikter påhviler oss, og hvilken er vår evige skjebne. Det var denne kraft som virket overbevisende på de folk som tok imot evangeliet.

Denne guddommelige evne, som er særegen for Jesu religion, formår også å skape enhet blandt menneskene og forene dem alle til en stor familie. Ti det sjelens dyp som Jesu religion taler til er felles for alle mennesker. Hvilken rase, eller nasjon eller kulturtrin eller social klasse de enn tilhører, alle har de den samme natur, alle bevisst eller ubevisst efterstreber de det samme mål og kjemper med de samme problemer. Når da det høiere liv i Jesus med sin sannhet og sit håp om evig salighet stiger ned til menneskene og blir mottatt av dem, så er det nødvendige resultat at alle blir ett. Det timelige adskillet oss, det evige forener oss. Med hensyn til vårt fysiske liv, til de økonomiske og politiske forhold, vil menneskene alltid være delt i folkegrupper, nasjoner og klasser, men med hensyn til det guddommelige som Jesus bringer oss, blir der enhet i en felles besiddelse av vårt felles høieste gode. Jesu ånd virker samlende og organiserende med hensyn til hele menneskeslekten, likesom sjelen virker organiserende og livgivende med hensyn til det materielle stof, hvorav vi er skapt.

Når vi nu sier at Jesu religion alene kan skape en sådan enhet, så er der mange som sier imot. De påstår at religion ikke er nødvendig for å forene menneskene, at også den åndlige kultur, kunst og videnskap eier forenende kraft. Dette er et feilsyn. Ti hvor åndelig kulturen enn er, den har også røtter i det fysiske. Den er preget av rasens fysiske natur, ja sjelv av ting som klima, jord, himmelstrøk og andre materielle årsaker, som gir enhver rase dens særlige egenskaper. Disse materielle årsaker kommer tilsyne i åndslivet, og de bidrar til at gjøre nasjonenes tenkesett og estetikk forskjellig fra hverandre. Siier f. eks. ikke tyskerne at ingen annen nation kan vurdere Goethe som de selv? Sier ikke englenderne det samme om Shakespeare, russerne om Tolstoi og Dostojewski, nordmennene om lbsen, franskmennene om Racine, la Fontaine og Pascal? – Og med rette. Kulturen har altså ikke bare forenende makt, den har også egenskaper som skiller. Det er nok sant at det vesentlige i kulturen, nemlig det åndelige, er universelt. Men den åndelige kultur, naadd op til et sådant trin av fullkommenhet at den virkelig frembyr noget felles menneskelig, vil alltid være et fåtalls privilegium. Den store masse har ikke tid eller evner til i den grad å fordype sig i kulturverdier at den glemmer det jordiske liv og dets begrensninger. Og selv om kulturen var tilgjengelig for alle under en så fulkommen form at man kunde tale om et felles åndsliv for hele menneskeslekten, om en felles kunst eller litteratur, vilde denne kultur alltid lide under en svakhet som setter den ute av stand til å tale til alles hjerter. Hvorfor? Fordi kulturen taler i grunnen ikke til et eneste hjerte. Den gir ikke det dype liv som menneskehjertet attrår. Den griper oss ikke i vårt innerste og gir ikke svar på de spørsmaal som alene har evig betydning. Man kan si om kulturen i det hele tatt hvad Pascal sier om den matematiske videnskap, nemlig at den er »inutile en sa profondeur», nytteløs i sin dybde. Den kan være nyttig for den jordiske tilværelse, men den gir oss ikke de verdier som vi lenges efter med vårt innerste hjerte, og som vi trenger for å leve evig. Kulturen selv innrømmer det forøvrig i et av sine største verker. Goethes Faust har jo nettop som emne å vise hvor tom og utilstrekkelig all videnskap og estetikk er.

Nei, tingen tankesystemer, ingen kunst har nogensinde grepet mennesket i de regioner av dets sjel som svarer til det evige liv, eller reist de evige, avgjørende problemer om liv og død eller vekket hjemvé efter det guddommelige som alle hjerter har krav på. Finnes der en kunst eller litteratur som gjør det, så er det på grunn av ideer og impulser som den har lånt fra Jesu religion. Der var nok dem, som forsøkte å bygge sin sjelefred på Plato eller på Goethe eller på indiske religioner eller på teosofien eller på andre idealer, opfattet som surrogater for det religiøse ideal. Der fantes jo også fantasier som foreslo å ersatte gudstjenesten med å opføre Beethovens symfonier i kirkene. lllusjonen varer akkurat så lenge som det lykkes for dem å legge i denne kultur en del av de verdier og ideer som de fant i kristendommen og som alltid vil høre med til kulturen i Europa, levninger fra de århundre, da Jesu religion dannet grunnlaget for moralen, politikken og opdragelsen. Foruten disse verdier Jesu åpenbaring har bragt os, og sett i deres eget vesen, er kunst, videnskap, filosofi, tomme og ufruktbare, når hjertet krever av dem det evige liv som det lenges efter.

Da Jesu religion altså er det ord som taler til alle, eier den også den økumenske kraft til å skape et universelt samfund. Alle mennesker, hvor forskjellige de enn er, alle lenges nettop efter det som Jesu religion kan gi. Alle er like i den urolige søken efter det og i evnen til å ta emot det, og har de tatt imot det, så er de meget mere ett enn ved sin felles menneskelige natur, ti den realitet de mottar er av uendelig høiere verdi end vårt naturlige liv.

I bevisstheten om denne økumeniske karakter har også Jesu religion i Kirken, like fra de første dager av, levende forsvart sig mot det som kunde innsnevre eller forringe Jesu tanke om et universelt samfund av Guds barn. Den har aldrig tålt å bli innestengt av grenser, av hvilken art disse grenser enn kunde være. Allerede i apostlenes dager støter vi på et eksempel på hvor årvåken Kir.ken var i den henseende. Der hadde dannet sig et parti av såkalte judaiserende kristne, som var av den opfatning at Moseloven skulde ha gyldighet også i kristendommen. De vilde at de kristne som kom fra den hellenske verden skulde være den mosaiske lov underkastet. Således vilde kristendommen ha fått preg av en jødisk sekt, den vilde ha mistet sin universelle karakter. Kirken sa nei! Den skulde ikke være jødenes kirke, men alle nasjoners kirke. Av den samme grunn vilde Kirken aldri tåle å stå under formynderskap av en stat, et politisk parti eller en kaste. Undertiden blev den nog utsatt for overgrep fra jordiske makthaveres side, men Kirken protesterte alltid, selv når den måtte bøie sig for tvang, for derved å undgå et større onde. Like så uavhengig er den med hensyn til de åndelige strømninger som preger den ene eller den annen tid. Den er hverken antikk eller middelaldersk eller moderne, fordi den dype realitet som utgjør Kirkens vesen, nemlig Jesu sannhet og Jesu liv, er hevet over tid og rum. I uvesentlige ting har Kirken alltid forsøkt å lempe sig efter de forskjellige folks eller de forskjellige tiders særpreg. Den anerkjenner f. eks. de orientaliske menigheters særskilte liturgi og mange andre lands særegenheter i gudstjensten eller andaktslivet. Men i de vesentlige ting er den hevet over alle nasjionale og andre forskjelligheter. Når Kirken kaIler sig »romersk», så er det ikke i den forstand at det som er særeget for byen Rom skal prege hele religionen. Nej, den kaller sig romersk, fordi betegnelsen romersk, på grunn av Roms enestående stilling som midtpunktet i det største verdensrike, likesom er ensbetydende med universell.

Like så litt som Kirken tåler nasjionale eller politiske begrensninger – like så litt lar den sig innsnevre av andre særegenheter. Den er hverken utelukkende kontemplativ eller utelukkende aktiv, hverken utelukkende international eller utelukkende intellektuell eller utelukkende mystikk, men den er allt dette og uendelig meget mer, fordi Jesu liv lar sig ikke innestenge i menneskelige former. – Dette er altså kjensgjerningen.

Hvorledes kan vi forklare den?

Hvad er det som gør at Jesu religion kan tale til alle og samle alle til et både jordisk og overjordisk samfund? For oss troende er svaret ganske enkelt: Årsaken til Kirkens økumeniske karakter er det faktum at Jesus ikke bare er menneske, men Gud og menneske i én person. Hans sannhet er universell, fordi den er ikke en menneskeIig tanke, men Guds tanke, og Han taler så inderlig til hjertene, fordi Han er hjertenes skaper. I Ham blev den menneskelige forstand og det menneskelige hjerte frigjort fra alt det som begrenser eller forminsker, fordi Hans personlighet er Gud. Jesus tilhører ikke nogen spesiel nasjion som de såkalte store menn. Han tillhører hele verden, likesom Han ikke blev unnfanget i Jomfru Marias skjød i kraft av nogen menneskelig fars kjærlighet, men i kraft av den guddommlige kjærlighet, den Helligånd, som omslutter hele menneskeslekten.

Jesu religion er katolsk, fordi Jesus er katolsk.