Det kristne ekteskap

Av S. Krijn

Hjörnestenen for samfundet er det ene, uoplöselige ekteskap.

Det er samtidig en av de sterkeste hjörnestener, som bærer kristendommen fra slekt til slekt.

Men hjörnestenen, som skal være alle til opreisning, er blitt til anstötssten, mange til fall.

Ekteskapsproblemet er i vore dager blitt til et offentlig og almindelig samtale- og diskusjonsemne, og derfor har den, som vil tyde vår tids tegn, vanskelig for å komme utenom dette. Det kan neppe för i den kristne historie påvises en bittrere kamp fra de kristnes side for ekteskapets bundne hellighet, og fra den annen side (som nevnes med fornöjelige navn eftersom man er innstillet og vil bli forstaatt) for ekteskapets ubundne frihet.

Denne bundne hellighet er Guds, friheten er menneskenes, og derfor er striden i hund og grunn et ledd i kampen om menneskenes frigjörelse fra Gud.

Kristendommen blir direkte angrepet, når man angriper det tradisjonelle kristne syn på ekteskapet. Da Gud hadde laget jorden, skapte han den förste mann og like efter den förste kvinne, fordi det for mennesket ikke var godt å være alene og forat menneskene skulde være hverandre til hjelp ved å utfylle hverandres savn, fyldestgjöre hverandres evner til et fullkomnere liv. Kristus gjorde siden uttrykkelig opmerksom paa at Gud skapte to mennesker til en enhet og vilde at de hele sitt liv skulde være hverandre tro, – slik var det i begynnelsen – og da Kristus gav oss igjen av paradiset saa meget Han kunde, vilde Han at menneskene skulde vende tilbake til det som var i begynnelsen, for slik skulde det efter Guds anordning være og med hans hjelp kunne bli. Den nye lære Kristus bragte oss, var en fullkommengjörelse av den forutgående, som var ufullstendig og midlertidig, fordi tidenes fylle ikke var kommet og det måtte regnes med et overmål av menneskelig skröpelighet, som det enda ikke var rådet bot på.

Kristus tar på fölgende måte tilbake det Gud för tillot:

»at enhver som skilles fra sin hustru uten for ekteskapsbrudds skyld og tar en annen til ekte, han bryter ekteskapet og er orsak i at hun bryter ekteskapet. Og enhver som ekter en fraskilt, begår ekteskapsbrudd» (Mat. 5.32 og 19.9). Av dette fremgår tydelig at det i den nye lov ikke lengere er adgang til skilsmisse, men det eneste som blir tillatt for å opheve, men ikke å oplöse et umulig samliv er separasjon, men selve ekteskapet blir efter den for begge parter fremdeles stående ved makt. Ekteskapet grunnlegger et samfund og vel det mest intime og elementære på gjensidig kontrakt. To mennesker treffer en avtale for livet og opretter ett samliv for begge med utelukkelse av andre og disponerer derefter over hverandres liv. Ekteskapet skal ikke avsluttes som en handel eller forretning, heller ikke fullstendig overlates hasard. Hvad man gjör en gang i livet for hele livet, skal man bruke sine beste evner, d. v. s. sin forstand og vilje til. Den ledende kraft maa være fornuften, den bestemmende viljen, den drivende kjærligheten. Tvinger den förste til en viss reserve og har den annen festet sig, da må den siste helt og holdent gi uten tall og mål. Er livet innsats, og noget annet kan det ikke være, da vet man på förhånd at man må være forberedt på gjensidig å underkaste sig livets skiftende kår. Man skal ikke sette kravene til livet for hverandre, eller bare for den annen part, så höit at de bare passer i et luftslott; man må venne sig til å la fornuften og kjærligheten råde, eftersom livet krever det.

Et overmål av en av livsfaktorenes innsats forstyrrer likevekten. Den ensidige fornuft, den ensidige vilje, den ensidige kjærlighet, skaper ikke harmoni, men forstyrrer den. Og det blir værst, hvis kjærligheten splittes slik at den guddommelige del, som tar sikte til sjelenes beste underkjennes, og den menneskelige for legemets eller de materielle goders skyld, er den eneste drivkraft man vil ledes av.

I det stykke har mennesket å lære av Gud; Gud skapte menneskene efter sin guddommelige visdoms planer og hans uendelige kjærlighet trådte berikende til. Da mennesket ved synden skuffet hans kjærlighet, besluttet visdommen å rette på det; hvad Gud hadde gjort, skulde ikke ha vært gjort forgjeves. Hans kjærlighet gav sig ikke over for ödeleggelsen. Hadde den först meddelt alt godt og vakkert, nu vilde den ofre sig, og så får vi da se den store tragedie som vi måtte kunne lære av, hvordan en Gud påtar sig lidelse for å sikre andre lykken og finner under Faderens velbehag og den Helligaands medvirkning sitt kall i det.

Det er det man ikke vil forstå, at vi i det tapte paradis ikke alltid kan leve i lykke, at det ikke nytter å gå fra sorgen for å undgå den, – vi möter jo til stadighet en annen –; at vi har å bære på livets sorger, fordi det ikke finnes nogen annen utvei og; at den som ikke bærer sitt kors, når det gjelder, ikke er Kristus verd, altså ikke er kristen. Dette gjelder også om det kristelige samliv i ekteskapet.

Hvis det vilde være riktig på grunn av sorg og skuffelse å gå fra hverandre og å bryte den oprinnelige enhet, har det vel aldri vært bedre grunn til skilsmisse enn den dag det ene menneske var årsak til at det andre og derved begge mistet paradiset. Det blev ikke tale om oplösning av menneskenes fellesliv, – begge blev sendt ut, nu ikke lenger bare for å dele hverandres gleder, men også for å bære hverandres hyrder og for derved lettere å böte for alles synd. Livet var blitt skamfert ved arvesynden, samlivet led under samme skjebne, ved den brist det fikk ved det, og ved tilblivelsen av åndelige og kjödelige smertensbarn, som siden skulde födes.

Det blev tyngre å leve, men selve livet blev ikke tatt fra menneskene. Livets lover forblev de samme, men vanskeligere blev det å efterkomme dem. Forståelsen av livet, viljen til å föie sig, og kjærligheten til å holde det oppe, vilde kunne svikte i menneskene, hvad de ikke kunde för. Derfra den indre og yttre kamp som det bare finnes fred for hos den, som bar korset til oplysning og opmuntring for oss. Utenfor kristendommen står menneskene rådville. De vet ingen lösning og ingen vei ved problemet om uenigheten i enheten, og da opgir de gjerne enheten som er Guds, istedenfor å opgi uenigheten, som stammer fra menneskene.

Ved i begynnelsen å skape en mann og en kvinne og forene de to i ett kjött, har Gud illustrert for menneskeslekten, hvordan han mente å inrette dette på beste måte. Han gjorde ekteskapet til en fast og universell institusjon. Den eneste frihet Gud overlot menneskene, var å la dem stemme med hvem de vilde avslutte kontrakten.

Men var den engang avsluttet, da vilde med engang hans anordning trede i kraft og binde alle til en naturlov. Denne lov skulde ikke bare regjere det menneskelige legeme, men også sjelen, også den skulde være med. Den höieste fullkommenhet i ekteskapet som i ethvert menneskeliv opnås ved legemets og sjelens enhet. Denne enhet og harmoni som må besjele ektefellenes liv for å gjöre det til ett, får ved varig samarbeide et levende monument ved barnenes tilblivelse og opdragelse. Hvad Gud har sammenföiet til ett liv i foreldrene, om det er deres eget fellesliv, eller farens, morens og barnenes tre-enhet, det må mennesket ikke skille.

Dette faller naturlig for mennesket, hvis sansene og lidenskapene, ikke forvirrer sjelen, – d. v. s. ideene; eller omvendt – hvis på grunn av egne indre feil eller andres yttre påvirkning, som man gir efter for, sjelen ikke forvirrer sansene. Det er naturlig at et spörsmål, levende i mennesket som selve hverdagslivet, interesserer alle, men galt er det at vår tid i det offentlige gir det seksuelle en dominerende, ja en tyranniserende plass, som det ikke skulde ha og heller ikke vilde ha, hvis man ikke med hensynslös indiskresjon hadde trengt det i forgrunnen av snart sagt alt hvad mennesket har å gjöre med.

Ja, det finnes endog videnskapsrnenn, som vil före hele tanke-, fölelses- og arbeidslivet og hver gjerning tilbake til dette. Denne anomale tilstand synes altså å ha angrept dem, som foresetter å helbrede menneskene for deres feil.

På enhver overanstrengelse fölger det en avkreftning. Og man synes ikke engang å legge merke til at den moderne vane å tale om alt uten reserve, å tåle alt uten hensyn til likevekt eller bluferdighet, ikke er et tegn på styrkning men på svekkelse av moralen. Man gjör ingen motstand mer mot den herskende mote, man gjör sig ikke umake selv å granske, om noget er riktig eller uriktig, man gir sig ut på viddene, fordi man ikke klarer å gjöre sin plikt innenfor de anviste grenser.

Ånden mister sitt herredömme, og for ikke å röbe dette, forsökes det å fjerne skamfölelsen, som er åndens og samvittighetens förste varsel om fare og feil. Man vil ikke höre varslet, fordi man vet at skamfölelsen, åndens finfölelse, vil sette sig op mot kjöttets skröpelighet og ondskap – og det vil man ikke. Hvor dette blir almindelig, kreves av den kristne motstandskraft, årvåkenhet og utholdenhet.

De påtalte forhold blir i vår tid fremmet ved pengemakten, – materien opslukes av materien og går helt op i den. Pengemakten spekulerer i dette som i alt annet. Det er den likegyldig, hvor den henter sine prosenter fra. Naar den kan tjene penger på menneskenes lidenskaper, da gjör den det og fremkaller eller stötter all slags seksuell propaganda i ord og billede både i död og i levende form med eller uten den hensikt at menneskene i sin levemåte skal bli til levende kopier av den.

For å utnytte denne reklame melder alle sig, som vil kristendommen til livs, fordi den står deres system, deres teorier og interesser i veien.

Slaget mot kristendommen står på mange fronter. Det er uten tvil at angriperne på grunn av uvidenhet eller letsindighet fra vår side og frekkhet eller behendig camouflage fra sin egen, har vunnet terreng på vår bekostning. – Det måtte ha noget å si til oss at ekteskapslovgivningen i de kristne land mer og mer blir ukristelig og går i retning av det man har innfört der hvor alt kaos efter kristen opfatning er blitt til system.

Det er en skam for alle dem, som har ansvar for det kristne samfund, og det er i den demokratiske tid alle, at det som skiller oss fra bolsjevismen, ikke er det at vi bedre holder på de åndelige verdier, men at vi bedre holder og nesten utelukkende på våre penger og materielt gods. Men hvor lenge skal dette kunne vare, når ånden, vår egen ånd og den som kommer ovenifra svikter oss. —

Man går nogen ganger lös på det katolske skriftemål, hvori mennesket anklager sig for sine synder i ord, tanker og gjerninger for å ydmykes og opdrages til noget bedre. Det ligger i menneskenes natur å åpenbare sig og anklage sig, siden Gud krever regnskap av menneskene.

Det holdes den dag idag offentlig skriftemål, men den store feil er, og derfor er forbedring ad denne vei meget tvilsom, at man skrifter andres synder, – å skrifte andres synder er et bevis på egen ubotferdighet.

I avisspaltene og brosjyrer og litteraturen skrifter barn foreldrenes og foreldrene barnenes synder, og folkeklassene gjör likedan, og det fremföres på teater og kino en skarp kritik over vår tids ondskap for syndernes egne öine.

Hvilket formål eller resultat tjenes ved det?

Var det et botferdig skriftemål, vilde man kunde håpe på bedring, men bortsett fra det at det prekes umoral ved siden av moral fra samme sted, så bör mah ikke ha alt for store forventninger om bedring, sålenge hovedmassen bifaller sin egen bröde, delvis fordi den savner samvittighet, d. v. s. en fast rettesnor å gå efter, og delvis fordi den söker hos andre undskyldning for sig selv. Man gjör for tiden helst som man selv vil. Men mennesket er ikke bare sig selv, men også medmenneske. På en måte råder individualismen ganske sterkt og klarte å avtvinge respekt for alt det som er personlig, og derved skulde være berettiget. Fra den annen side er det kommet over oss en ånd, som driver oss til samkvem med andre, ikke for samfundets vel, for å tilföie det noget av vår personlige kraft og verdi, men for å overdra det en stor del av våre plikter.

Den moderne samfund synes å ha betingelse for å utvikle sig til en samling full av slapphet istedenfor en samling av karakter.

Resultatet blir da også flukt fra ansvaret og overdragelse til samfundet av personlige plikter og byrder. Foreldrenes ansvar for barnens opdragelse er blitt for sterkt innskrenket ved den altfor store del som blev betrodd almenheten og barnene selv. Hjemmet har gitt avkall på en del av sine ufravikelige rettigheter og plikter og er blitt svakere ved det. Der fra kommer det også at barn og foreldre vokser alt for tidlig og for sterkt fra hverandre. Det er ikke mere liv av deres liv, foreldrene mange ganger har frembragt, men et vesen som fra förste stund av erklæres individualistisk frigjort og heter å være selvstendig, og samfundsmessig blir opslukt av massen med sine enhetsmanier av gjengse opfatninger og skikker. Den enkelte som ikke bygger på annet enn sig selv, motstår ikke massens fortumlende dragelse.

Vi vil ikke bebreide nogen å söke hos samfundet rettmessig hjelp og heller ikke samfundet å yde den, men det må ikke skje i den mening å slippe ansvar istedenfor å ta vare på og styrke det. Når mennesket ikke vil holde sig til eller underkaste sig den universelle Gud for alt og alle, går det altid over til ytterligheter. Det blir snart vanskelig i vår tid, som står på overgangen fra ensidig individualisme til ensidig organisme som uavladelig kolliderer med hverandre og desverre synes fremmed for den forsonende kristne ånd å finne harmoniske individer, harmoniske ekteskaper og harmoniske familier.

Man har lært å gjöre hverandre urett for å gjöre sig selv personlig rett istedenfor fra begge sider å gi avkall på det, som gjör det mulig å lage fellesrett, som samfundet kan bygges på.

Individualisme har fört til egoisme, og den förer til anarki, först i det personlige og så i samfundslivet. Anarki förer til kaos og dette til tyranni. Det merkes så tydelig i vår tid.

Derfor foregir man at alt löses ved organisasjon, og det er sant det er meget som bare ved felles arbeide kan bygges op igjen, men det organiseres ikke med andre for almenhetens vel, men mot andre for eget vel på andres bekostning. Men nu skjer det merkelige at selve organisasjonen i vår tid er individualistisk innstillet og vil få en klasse, en forening, en klikk, en alder, en idé til å herske over den annen, om det er rett eller ikke. At det gjöres mange overgrep og at det skjer megen urettferdighet, beviser så mange uensartede organisasjoner, som kjemper for sig selv mot andre. Hvor finnes det organiske samarbeide? Det er bare kamp om rettigheter man hörer om, familiene blir delt op, enhver vil være sig selv nok. Mannen, kvinnen og barnene blir ikke til en enhet men til flere enheter, ofte i kampstilling mot hverandre. Enheten er brutt over alt, delt op i egne interesser, som blir grunnloven til de forskellige moderne systemer. Det er nödvendig å peke på det, vil man forstå, hvordan menneskene jages fra hverandre, når de ikke lar sig lede av en Gud for alle, ett åndelig samfund med en lov og en moral med de samme grenser, de samme forskrifter for alle, og de samme innskrenkninger, de samme krav til individet og samfundet til beste for alles vel.

Ved all den offentlige omsorg på den ene side og all den uavhengighet på den annen, som menneskene har hengitt sig selv og andre til, har de mistet endel av sitt hjerte for andre. De er blitt hensynslöse for en del, fordi de er egoister, og for en annen del fordi de mer og mer blir opdradd av en statsmor uten hjerte med reglementer og lover, som til overmål mange ganger er ensidige og samfundsstridige. Alt dette har sitt tilbakeslag på hjemmene, familiene og det moderne ekteskap.
Både mann og kvinne, istedenfor å gå en livsvei, vil gå sine egne veier, og hvordan skal da barnene kunne finne den riktige vei de skal gå? Det er unödvendig å si at den svakeste må lide under slike forhold, og svakest er vel kvinden og barnene.

Kommer ikke opröret sterkest fra denne side?

Det er bare beklagelig at opröret ikke rettes först og fremst mot selve synden, men ofte mot at de ikke selv skal få lov til å gjöre den samme synd som andre.

Valgsproget er ikke underkastelsen av alle under en lov, som for oss bör være den kristelige, det vil si Guds lov, men likhet for loven, ogsaa for den lov, som fra kristent standpunkt er ulovlig. Det har alltid vært for utenforstående et problem, hvor den kristne kvinne hentet kraft og mot ifra for med opofrende sinn å klare livets tungeste opgaver. Hun holdt ut til det siste, var både mann og barn og kall tro. Nu reises det snart et annet problem: hvordan det er mulig at den moderne kvinne som efter kristelig opfatning er hjemmets forenende kraft, som bör holde alle sammen, den mest bundne men også den sterkest bindende, kan gå så snart og så lett fra sitt store ansvar. För ofret hun sig, da hun ikke vilde spare sig, og det blev henne til glede og seier, men nu hun vil spare sig selv og av andre spares for byrder, som er livets og samlivets, ser det ut til at hun kommer til å bli det förste offer för oplösningen.

Den frihet den moderne livsopfatning vil hen til, vil före med sig at troen på henne og respekten svekkes. Da står vi på terskelen til all brutalitet og hensynslöshet, og da vil hun ikke lenger tjene livet til gavn for sig og samfundet, men lidenskapen til ödeleggelsen for mangt og mange. Samfundet vil ikke ha godt av slik en oplösning av sitt grunnlag, bygget på en sterk enhet av velordnede hjem. Hvor det ikke hersker orden og fred kan intet godt og varig bygges.

At det ikke er fantasi hvad jeg her sier, lærer Russland oss og utviklingen av opfatningen om moral i våre egne kretser og lovgivningen i mange land, som for hver regjeringsperiode glir mere og mere over til det vi för var vant til å kalle hedenskap. Det blir vanskelig å stanse denne beklagelige utvikling, som vi kristne av alle krefter må protestere og arbeide imot.

Men det som gir litet håp for öieblikket, er at man den dag idag har så vanskelig for å bringe et offer. Man svikter lettere enn för sin plikt for å fölge lysten; loven fortrenges av lunene siden lovgivningen ikke er Guds men blitt til menneske- eller partisak.

De åndelige verdier man ved sjelekamp vinner frem til, står i lav kurs i vår materialistiske tid. Vår kultur som ved pressen, radio og alt mulig annet er laget ferdig til oss, er ikke nogen indre kultur men en, som tjener mere ören- eller öienlyst enn forstand og hjerte. Dens höieste mål synes ikke å være opdragelse og berikelse men bare overfladisk adspredelse. Det er blitt snart og sagt at sjelens kultur er kulturens sjel; men hvis man dyrker så litet sjelen i forhold til legemet som man gjör, hvad blir det så av den åndelige kultur! Vi er blitt så prinsipplöse, når det ikke gjelder oss selver og det materielle. Vi hörer og vet og tilegner oss meget, men mer og mer lar vi være å tenke og derved å handle selv som vi synes er plikt og rett.

Andre tenker for oss og vil nok si oss hvad vi har å tenke, og da gjör vi efter dem, selv om vår samvittighet skriker op under det.

Mange menn og kvinner vil gjerne ha et ordentlig hjem, hvis de turde stifte det, men man trekker jo på skuldrene, hvo det kommer flere barn. Moten tåler det ikke og har mange påskudd for å overtale eller å skremme.

Mange vilde være sjeleglade, om de turde fölge naturens innskydelse og derved verne om hverandre med klok og offervillig omsorg, men hvad skal andre si, som merker at man skiller sig ut fra dagsopinionen om fri omgang, og så meget annet. Mange barn vilde gjerne få lov til å være litt mindre uavhengige og selvstendige, om de turde for sine kamerater og sig selv og om de kunde se op til foreldrene, eller kunde håpe å bli forstått, så de ikke risikerte å bli avvist eller stående alene.

Når jeg så utförlig har utredet det, som tangerer selve ekteskapsproblemet, da er det for å peke på at vi må ha mot til å skille oss ut fra tiden og våre medmennesker, når det er vår kristne plikt.

Det er ikke selvgodhet, men offersinn overfor samfundet, som får os til å minnes at vi kristne er verdens salt.

Når foreldrene blir fritatt for troskap mot hverandre, når ekteskapet ikke svarer til sitt oprindelige formål, som er å knytte to menneskeliv sammen til ett, som får sitt naturlig uttrykk i de barn, som fölger med dette, – når ungdommen ikke behöver å holde sig innenfor moralens grenser og skal få lov til å nyte livets lyster, för den kan bære dets byrder, da kommer vi ut på umoralens vidder, som er så uendelige som begjærlighetens grenselöshet. Det er den kristne opfatning.

Samfundet må lære å respektere og å styrke ekteskapet, og personlig må enhver hjelpe til det. Det beste samfundsvern er ekteskapsvern, men det later til at vi fjerner oss fra det.

Unatur og umoral vokser offentlig frem i alle former. Dette tyder på at det private menneske i stor utstrekning ikke lengere holder sig innenfor eller tåler grenser, hindringer og byrder, og at det offentlige samtykker i det, hvis det da ikke er med på det. Hjemmet er for mange ikke stort mere enn ett tak over hodet; og der lages lover for lett å skifte tak. Ektefellene skal efter en viss moderne opfatning bli til kamerater, som man kan skifte, hvis man ikke lengere synes å passe sammen, eller skal få anledning til å ha flere av, og barnene, hvis de i det hele tatt får lov til å leve, – man jevner jo veien til legalisert barnemord – får söke sin egen vei; partene kan istedenfor å leve for sit hjem betale for oplösningen, og hvis ingen av partene har lyst eller råd, vil det offentlige overta hvervet.

Blir dette skikk og bruk i et samfund eller bare tolerert og derved honorert, da er vi midt oppe i degenerasjonen.

Det er tegn på at vi ikke er så langt fra den.

Det offentlige kommer en så langt i möte at man tör be om snart alle ting.

Kravene om frigjörelsen fra de bånd som kristendommen la på den enkeltes vilkårlighet på moralsk område blir större og dristigere, ja man krever endog av offentligheten ikke bare rett men kyndig og fri hjelp til direkte og slippe ansvar for sine livshandlinger, ja endog ved mord.

Hvad av naturen, det vil si for oss: av Gud, blev innrettet til livet og oprettholdes av det, men till gjengjeld også oprettholder selve livet, skal lovlig gjöres ufruktbart eller fredlöst.

Man går så langt som til å foregi at det nettop er menneskenes rett og ære fritt og uten annet hensyn enn bare til sig selv å bestemme over dette, og man stempler det andre som noget som er mennesket uverdig.

Det er klart at naturen hevner sig og betegnende for vår tid er det, at sjelesörgerne, som man har forlatt för deres hårde læres skyld, som er Kristi, er blitt avlöst av legene. Sjelene er blitt syke av legemets synder.

Vår tids værste sykdom er den åndelige, som man söker helbredelse for hos legen, fordi det er i legemet at ånden synder mest og blir straffet.

Hvad sier kristendommen til dette?

Jeg har antydet det för: vi må ha vår egen mening om dette, ikke for meningens, men for kristendommens skyld.

Det kjempes for tiden en fortvilet kamp på denne front. Endel av de kristne kirker har gitt den op og vier den avbrutte förbindelse og den nye ekteskap som det förste og eneste lovlige. Under kirkens vigsel skilles hvad Gud har forenet. Det er tydelig tegn på at kristendommen i flere kristne samfund, også religiöse, svikter sin plikt og derved er igang med å gi fra sig retten til for Gud og menneskene å representere kristendommen.

Andre holder ved den oprindelige lov om én-gifte som skal vare så lenge som selve livet og iblandt dem står den katolske kirke på förste plass. Dens lovgivning stemmer overens med hvad Paulus skriver til Efeserne 5. »Vær Guds efterlignere som elskede barn og vandre som lysets barn, men lysets frukt er i all godhet og rettferdighet og sannhet, så dere pröver det som er Gud velbehagelig, og ta ikke del i mörkets ufruktbare gjerninger; ti dagene er onde. Vær derfor ikke uforsiktige, men forstå hvad som er Guds vilje. Vær hverandre underdanige i Kristi frykt. Hustruene være sine menn underdanige som Herren; likesom Kirken er Kristus underdanig, således være også hustruene sine menn underdanige i alle ting. Og dere menn, elsk deres hustruer, likesom Kristus har elsket Kirken og hengitt sig selv for å hellige den, idet han renset den i vann ved livets ord forat Han kunde fremstille for sig Kirken i dens herlighet uten plett eller rynke eller noget lignende, men hellig og ubesmittet, således skal også mennene elske sine hustruer som sine egne legemer, – den som elsker sin hustru, han elsker sig selv; ti ingen har nogensinde hatet sitt eget kjött, men han nærer og pleier det likesom også Kristus Kirken. Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde sig til sin hustru, og de to skal være ett kjött. Denne hemmelighet er stor, men jeg sier i Kristus og i Kirken.»

Det er det kristelige ekteskapsprogram.

Likesom Kristus gav Kirken et sakrament, dåpen, for å skjenke sjelene Guds velbehag, således gav Han ektefellene makt til å være som sine egne prester og å meddele hverandre ekteskapes sakrament, det vil si, Guds nådetegn, som garanti på Guds velbehag som de ikke bare skjenker hverandre men også meddeler til den forbindelse de inngår med hverandre.

Denne forbindelse er evig.

Da Jesus hadde forlatt Kafernaum og var kommet til Judeas grenser, samlet folket sig om Ham, og fariseerne trådte til og spurte (Mark 10. 2–10): »Er det en mann tillatt å skille sig fra sin hustru? Men Jesus svarte og sa til dem: Hvad har Moses befalet Eder? De sa: Moses tillot å skrive skilsmissebrev og å skille sig fra henne. Jesus svarte dem og sa: På grunn av deres hjerters hårdhet har han skrevet Eder dette bud, men i skapningens begynnelse dannet Gud dem som mann og kvinne, derfor skal et menneske forlate sin far og sin mor og forbli hos sin hustru, og de to skal være ett kjött. Altså er de ikke mere to, men ett kjött. Hvad Gud altså har sammenföiet skal mennesket ikke adskille.»

Denne nye lov vakte opsikt endog blandt disiplene, og efter det Markus forteller, spurte de, efterat de var kommet hjem, Kristus atter om det samme. Og da sa Han til dem: »Enhver som skiller sig fra sin hustru og ekter en annen, begår ekteskapsbrudd imot henne. Og dersom en hustru skiller sig fra sin mann og gifter sig med en annen, bedriver hun ekteskapsbrudd.»

Da mente disiplene, som ikke hadde nok kjennskap til og erfaring om den nye lov, at hvis det stod slik med mannens sak overfor hustruen, var det ikk godt å gifte sig. Kristus innlater sig ikke på nogen diskusjon. Hans avgjörelse i dette stykke er likeså autoritativ som den ellers pleier å være og sier: »Ikke alle forstår dette ord, men de som det er gitt.»

Men alle uten undtagelse blir det gitt, som ber derom, og ikke diskuterer muligheten og umuligheten av hans lære og bud, men först og fremst retter sig efter dem for å opfylle dem.

At det efter den kristne lov ikke gis nogen skilsmisse, sier Paulus klart og tydelig, når han som den eneste gyldige oplösning av ekteskapet nevner döden. Til Romerne skriver han, 7. 2-3: »Loven hersker over mennesket sålenge det lever. En kvinne som har en mann, er bundet av loven sålenge mannen lever, men dersom hennes mann dör, er hun löst fra mannens lov. Og til I. Korinterne, 7. 10: »Dem som er gift, befaler ikke jeg men Herren at hustruen ikke må forlate mannen, men har hun forlatt ham, da forbli hun ugift eller forlike sig med sin mann, og mannen forskyte ikke sin hustru.»

Læren er klar og ikke til å ta feil av. Kirkens praksis har holdt sig til den, om det kostet aldri så meget. Den kirkelige övrighet motstod ikke bare nye systemer og teorier, men også de mektige, når de uten grunn, uten å kunne bevise at det ikke hadde vært noget gyldig ekteskap, krevet anerkjennelse av sin skilsmisse og ny vielse. For dette prinsipps skyld har pavene personlig pådradd sig mangen en sorg, og för de gav avkall på ekteskapets enhet, hellighet og uoplöselighet, gav de heller avkall på store deler av Kirken, som av fortörnede mennesker blev revet fra den, når de ikke fikk sin vilje gjennemfört.

Oldkirkens kamp for ekteskapets prinsipper mot hedenskapet er et kapitel av kirkehistorien som også taler tydelig nok, og fra kulturhistorisk standpunkt vilde det være lærerikt å undersöke hvilken innflydelse den katolske Kirkes ekteskapspolitikk i sin helhet har hatt på betydningen og utbredelsen av Europas kultur hele verden over. Det er ingen verdensdel, hvis barn finnes spredt over hele jorden som Europas og det er på grunn av det at vår verdensdel har været den ledende til gavn for civilisasjonen. Men også her holder vi på å miste ledelsen.

Hvad har Kirken og dens övrighet med ekteskap å gjöre?

Ekteskapet er et sakrament, en av Gud selv innstiftet, og av Kristus helliget kontrakt. Forvaltningen av sakramentene hörer til Kirkens maktsområde og ombede; den åndelige forbindelse sorterer naturligvis under åndssamfundets ledelse.

Gud er ikke bare med på å stifte dette ekteskaplige samfund, han overlater ikke menneskene alene å bygge det op, men er med på dets fullförelse og griper direkte inn. Er barnene legemlig farens og morens, sjelelig er de ikke bare på mystisk måte, men direkte Guds. Uten Guds direkte medvirkning, som skaper en sjel til det nye legeme, blir intet menneske til. Også her griper åndssamfundet, Kirken, rettmessig inn for å fullföre det som Gud begynte. Foreldrene skjenker Gud nye menneskebarn og Gud skjenker dem ved Kirken et Guds barn. Det er ikke bare en talemåte men realitet å si at barnene er en Guds gave. Derav fremgår hvilken bröde det er å vanhellige eldeskapet enten ved overtredelser av loven utenfor ekteskapet, man skulde nesten si ved å tvinge Gud til å være med på en helligbröde, eller ved misbruk innenifor, ved med forsett å öve vold på naturen eller ved å drepe det liv, Gud selv beåndet.

Ekteskapet kan ikke være nogen lös forbindelse, men danner et samfund med naturlover, som alle mennesker er underkastet. Naturloven regjerer ikke bare barnets liv men også dets opdragelse og krever begge foreldres uavbrutte medvirkning i en lang rekke av år.

Forbindelsen mellem foreldrene, som naturlig og illustrativt gjör dem til ett liv sig imellem og i barnene, må være varig, og for dens enhet må det fra begge sider ofres så meget at det kan dannes et åndelig fellesliv ved siden av det andre.

Dette åndelige enhetsliv som må bygges på Kristi lære og bud, forat det skal være hvad det var i begynnelsen, må overföres på barnene, forat de innlemmes i denne enhet.

Da får man sterke mennesker og sterke hjem, som samlet danner et sterkt kristent og socialt samfund.

Hjemmet, som er det förste og intimeste samfund, må også være det sterkeste, fordi det har det störste ansvar, det mest levende ansvar, som kommer menneskene nærmest inn på livet.

Rokker man ved det, skaper man der forvirring, da går den ut over alle andre samfund, som bygges op på hjemmene. Hjemmenes oplösning gjör menneskene og samfundene rotlöse. Sparer foreldrene på en ulovlig måte på livet, blir de materielle sorger kanskje lettere, men livets levende verdier uteblir eller dör bort, og det viser sig jo også at de fleste skilsmisser finnes i barnlöse eller barnefattige ekteskaper. En forbindelse for livets skyld, som gjör felleslivet og det nye liv systematisk og ad ulovlig vei umulig, er naturstridig og straffes ved at man ikke kan holde ut i den.

Hjemmene må være trygge, de må beskyttes mot krenkende lover, mot utrygghet ved å skape ordnede arbeids- og boligforhold og passende löninger. Det er gavnlig og rimelig å understötte ved tillegg eller skattelettelse barnerike familier, som indirekte sörger for at de store og små samfund får en levende tradisjon å bygge på.

Hjemmene og ekteskapet må verges mot en lovgivning eller forhold, som gjör det utrygt å leve og å leve varig sammen.

Er det mulig at to mennesker holder ut med hverandre hele livet, og er det rimelig å kreve det?

Tåler menneskene denne påkjenning å være bundet til en annens livsskjebne for hele livet?

Ved gjensidig offer og forståelse må det være mulig. Det er mulig, når man ikke bare tar alt fra den materielle side og ikke glemmer at det er en åndelig forening först med Gud og så ved ham med menneskene, som ikke alltid rokkes, men kan styrkes ved menneskelige feil og skuffelser; at det er en åndelig kjærlighet utover den materielle, som har sitt utspring i Gud og derved får et ukuelig motståndselement, som heter plikt. Det var dette som Kristus siktet til, da han sa: »At ingen hadde större kjærlighet enn den som inntil det siste, inntil döden satte livet til for den elskede.»

Ja, det er både efter kristelig opfatning og også Gud skje lov efter kristen tradisjon mulig, men Paulus kaller det et mysterium, men legg merke til: i Kristus og i Kirken. Og Kristus sier at den vil forstå, som det blir gitt å forstå. Men hvad som helst dere ber min fader om mitt navn, vil dere få, så lover han. Vi kristne må be oss til den rette forståelse, især til den praktiske forståelse av det store troskaps- og livsmysterium, som verden mer og mer mister forståelsen av.

Men da skal vi ikke bare frembære vår bönn i ord og avvente at Gud skall gjöre resten for oss, men vi må frembære vår bönn også gjerning. Den som hjelper sig selv, hjelpes av Gud.