Dögnets guder

Av K. Kjelstrup

I gyllen glemsel skrinlagt
er mangt et helgennavn,
mens dögnets guder hyldes
til bot for synd og savn.
De sanne helters navne
blir glemt bak mulm og slör,
men på geniets alter
ei offerilden dör.

O evighet! O evighet!
For dig er lödig gull
kun hvad der bærer troens segl
i stövels mulm og muld.

Slik er vår tid … Den glemmer
at hvert et stort talent
ei skyldes flid og snille,
men Gud har gaven sendt.
Kun til det godes fremme,
til sant og varig gavn,
av nådens Gud det skjenkes
til ære for hans navn.

O evighet! O evighet!
I lyset av din glans
vi ser alene hvad der her
fortjener Ærens krans.

Skrid, himlens helgenskare,
i fager fylking frem,
I Kirkens höie helter
som bragte seiren hjem –
og vis vår tid den adel
i korsets kongeskrud
som stråler der, hvor livet
får vekst av nådens Gud!

O evighet! O evighet!
Til hver en verdens vrå
la lyset fra Guds herlighet
i gylne strömme nå!

Forgjeves kunstens konger
og tankens store menn
de gylne laurbær höster
hvad har de vel igjen
på Herrens dag, den store,
hvis intet annet krav
enn verdens de har opfylt
med hvad dem himlen gav?

O evighet! O evighet!
For dig blir hvert sekund
i verdens sold en bitter vé
i dödens alvorsstund.

La form og farve friste
sitt liv i kunstens hall,
la klökt og kunnskap feire
triumfer uten tall…
Den sanne ærens glorie
er viljens sterke stål,
til kamp ved nåden herdet
med himlen som sitt mål.

O evighet! O evighet!
Blir verdens ros vår del,
hvad gavner det, hvis ulivssår
vi fanger for vår sjel?