En literær begivenhet

Av J. Theeuwes

Med oversettelsen av Chestertons »The Everlasting Man» har Sigrid Undset gjort en innsats i katolsk oplysningsarbeide i Norden som skulde ha alle betingelser for å kunne bli noget av en begivenhet i katolisismens historie heroppe. Næst efter hennes originale arbeider er der vel ikke utkommet noget på dette område som bare tilnærmelsesvis bys på så gedigent et stoff i så overbevisende en form.

Imidlertid skal det dermed ikke være sagt at det veldige verk faktisk vil komme til å få den virkning det i og for sig skulde ha alle forutsetninger til å vekke håp om. Det kommer ikke inn under den kategori av skjönnliteratur folk flest synes er god nok å ta til takke med. Dessuten krever det just en smule sånt som nu engang ikke holder tilhuse hos flertallet, enda de ellers kan være befarne nok i trykte saker. Boken forutsetter nemlig noget som på engelsk heter »a nose». A nose for that fine thing called reality. Og skal vi tro Chestertons gode venn, Quoodle, er det best ikke å være altfor godtroende med hensyn til den tings hyppighet. I et noget kynisk dikt – for Quoodle var en hund altså – har han gitt uttrykk for de erfaringer hans omgang med alslags folk hadde beriket ham med i så henseende:

They haven’t got no noses
The fallen sons of Eve –
– – –
They haven’t got no noses
And heaven only know-ses
The noselessness of man –

Såvidt jeg har sett, holder kritikken allerede på med i forskjellige vendinger å konstatere at enten man er enig eller uenig med Chestertons bok, så hörer den like vel til den »morsomste» lesning en kan ha. En vurdering som altså er ufattelig for mig. For var de enige med Chesterton, disse kritikerne, kan boken vel ikke ha vært ubetinget morsom for dem. Og var de uenige, må den vel nærmest ha tatt sig ut som en dårlig spök. Å nyte godt av Chestertons vidd og fremstillingsevne bare for viddets og evnens skyld, kan vel bare de være istand til som tror lögnen er berettiget, bare den er god. Og det tror i hvert fall ikke Chesterton. »Jeg kjenner ikke den ting som er så foraktelig som det rene paradoks», sier han i »Orthodoxy». »Å lage rene paradokser er like så lettvint som å lage lögn, av den enkle grunn at det er lögn.» Paradokset hos Chesterton er en måte å uttrykke sig på, ikke en måte å tenke på. En mann kan skrive ned paradoksale uttalelser, men han kan ikke tenke paradoksale tanker. En tanke, som fortjener navn av tanke, er alltid en enkel bekreftelse av en realitet. Er den noget annet, er den en illusjon. Er den forsettlig noget annet, er den en lögn. Og det samme gjelder for Chestertons hele bok.

Hvad er det så denne bok har å by på? Selv sier Chesterton, at han i dette verk har forsökt å trekke op linjene for et omriss av en verdenshistorie. Men da må man ikke opfatte verdenshistorien som en samling av beretninger om konger, kriger, politiske omveltninger og denslags. Det er ikke der historiens dypeste og vesentligste konflikter ligger. De ligger i menneskenes filosofi, i deres moral og metafysikk, eller, konkret sagt, i deres religion. Kriger, revolsjoner, kulturell fremgang og tilbakegang, politiske og ökonomiske kriser, de er i siste rekke allesammen utslag av en forskjell og av en konflikt i metafysisk tenkning. Gi to folk de samme kulturelle, politiske og materielle livskår, men gi dem to forskjellige svar på spörsmålet om menneskets oprinnelse, om dets natur og dets bestemmelse, og om ikke lenge vil også hele deres praktiske liv arte sig forskjellig både i retning og tempo. Man kan si, verdenshistorien er i siste instans historien om et svar. Og det er omrisset av denne historie Chesterton har prövet og gi.

Og han har gjort det på den mest objektive – og derfor også på den mest fantastiske – måte som var mulig. I »The Everlasting Man» gir han et syn på verdenshistorien slik som en »ualmindelig almindelig» menneskefornuft vilde få se det, om den kunde gjöre sig helt fri såvel fra all arvelig belastethet med kristendom som fra den moderne videnskaps suggesjoner. For en sådan virkelig »Reine Vernunft» vilde dette omriss nærmest fortone sig som omrisset av en meget fantastisk og meget komplisert hule. Mytologiene var poetiske forsök på å fylle hulen med stadig utilstrekkelige fantasmer; filosofiene var enslags videnskapelige ekspedisjoner og letinger efter det faste punkt, utfra hvilket komplisertheten lot sig syntetisere. Så kom Kirken som påstod at den hade fått utlevert nöklen til gåten – og nöklen var en historie, mere fantastisk enn alle mytologier og enklere enn alle filosofier, d. v. s. enkel, der man holdt nöklen fast, ved Troen, for en historie må troes på, men komplisert der den låser op låsen med en tætt kam av dogmer. Derefter begynner denne Histories historie. Nogen mente Historien var altfor fantastisk til å kunne være hendt, andre syntes, den var altfor realistisk og alfor komplisert i sine konsekvenser til å kunne være en god historie, og alle filet og filet de på nöklen. Alle kjetterier fra gnostismen, manichæismen, arianismen og muhammedanismen ned til våre dagers utallige protestantismer brukte filen på nöklen. De forenklet. Alle sa de nei til et eller annet som Kirken sa Historien innebar. Eftersom tiden gikk, kom jo Historiens gjemte konsekvenser og hemmeligheter stadig klarere og klarere til syne. Kirken så sig nödt til å håndheve dem allesammen, siden den ikke hadde laget Historien selv, men kun hadde å gi vidnesbyrd om den. Forenklerne hadde lettere spill. Lettfattelige for mengden som forenklinger nu engang er, klarte de å gripe sinnene og fikk således alltid en plutselig og ofte en voldsom utbredelse. Populær i billig forstand kunde derimot Kirken aldri bli, det var dens Historie på en gang altfor fantastisk og altfor realistisk til, så alle tiders rasjonalister fant Kirkens situasjon snart naiv, snart latterlig og alltid mer eller mindre komisk. Det eneste fortrin den hadde, var at dens nökkel faktisk låste op låsen, mens de forenklede nökler blev mer og mer lik et brekkjern, så de kom tiI å gjöre vold mot virkeligheten, forövrig på egen bekostning. De blev spist op, kjetteriene, av sine egne negasjoners grådighet.

Det er denne vidunderlige historie Chesterton har rullet op for oss i boken om Det Evige Menneske med en rikdom som av og til kunde synes overdådig, hvis ikke emnet var uuttömmelig rikt, og med en glöd som bare synet av et mirakel kan inspirere til.

Dertil kommer at denne bok eier en egenskap som vi katolikker i Norden ikke burde forsömme å ta eksempel av. Den er fri for denne underlegenhetsfölelse, som dessverre så mange av våre andre apologetiske skrifter bærer spor av. Chestertons tro er ikke undskyldende, som en norsk kritiker med rette har sagt, men den er en seiersfanfare. Vi tror ofte vi er beskjedne, når vi bare er feige. At Troen er et tveegget sverd får man, i allfall i vår hjemlige apologi, kun sjelden inntrykk av. Godmodig finner vi oss i å være de underlegne. Superioritetsfölelsen er på den andre siden som en selvfölgelighet. Naturligvis skulde det være stikk motsatt. Det er næsten komisk å se at de som står midt oppe i Europas tradisjon, de som har vært og fremdeles er selve sjelen i dens levende aktivitet, de som har sett allverdens kjetterier komme og forsvinne og dessuten eier den humor og sunde fornuft som alltid har fulgt med Troen, skulde la sig bringe ut av likevekt ved nogen forvillede dögnfluer av subjektive og detaljmessige anskuelser om ditt og datt – istedenfor å knuse dem under hele denne tradisjons vekt. Det er jo ikke oss som skal gjöre rede for at vi er det vi er, men det er de andre som skal gjöre rede for at de ikke mer er det de er. Det er de andre som skal si, hvorfor de holdt op å tro, hvorfor de bröt ut av tradisjonen, og hvor i allverden de tok sig råd fra til så overlegent å före i fronten alle disse kaotiske subjektive meninger, hvis eneste fortjeneste hittil har vært at de kullkastet andres subjektive meninger. Mangel på orden og harmoni, stadige feilgrep, hvor det gjaldt å forstå menneskenaturen, avmakt til å trenge inn i den europeiske kulturs kjerne og sjel, innbyrdes uenighet og selvmotsielse, negativisme og manglende evne til å danne sig noget som bare tilnærmelsesvis ligner et positivt helhetssyn, det har hittil, stort sett, vært de mest påfallende trekk og bedrifter de har prestert, efterat de mistet samholdet med tradisjonen. Sålenge de ikke kan by på noget bedre, kan vi tillate oss å betrakte deres höitidelighet og overlegenhetsfölelse som bluff, som Chestertons kampfelle, Belloc, gjör, eller helt å overse den, som den elskverdigere Chesterton gjör. Chestertons bok kan lære oss, at i et slag som det vi står oppe i for tradisjonens vidnesbyrd om Kristus, må vi vise stolthet, en stolthet som aldri slår over til hovmod, sålenge vi husker på at vi ikke eier den på egen men på Hans vegne.

Sigrid Undsets fornorskning av »The Everlasting Man» kan jeg som hollender ikke dömme om. Såvidt jeg kan skjönne er den både smukk og tro. Norske kritikere har kalt den et »mesterverk», og vel ingen som nogensinne har forsökt å overföre en bok av Chesterton til norsk sprog og som har lest det foreliggende arbeide, vil påstå at dette er for meget sagt.