Foran et gammelt Mariabillede

Av K. Kjelstrup

Med septer og hane i kongelig glans
du bærer ditt barn i din arm.
Så moderlig blicket er festet i hans
som smyger sig ömt til din bann.
Ei menneskesjeler kan bunne den fryd
som gjör dig så rik og så stor
og tindrer med skjelvende glöd i ditt blikk,
du Jesu velsignede mor!

Så skjær er din löd som den nyfalne sne
der stenkes av solefalls gull –
en lilje i renhet og ynde å se
som lyser i prakt over muld,
Ak, hellige mor! Der vil komme engang
en sorgens og kvalenes stund,
da hjertet skal spaltes av smertenes sverd
og smilet skal dö om din munn…

Men dypt i din Jesu velsignede blikk
du skuer, tross kummer og kval.
Det er den livsalige brönn, av hvis drikk
du leskes i tårenes dal.
Ti bærer du purpur og septer av gull
og krone og kongelig skrud:
å vise oss alle at trengslenes sti
er veien som förer til Gud.

I havblick og storm og i brenningers brott
o lær mig det störste på jord:
å feste mitt blikk på det himmelske slott,
hvor Jesus i herlighet bor!
Da ser jeg all lidelses himmelske verd,
og korset vil miste sin gru.
Da lyser ditt smil over pilgrimens ferd:
jeg lærer å vandre som du!