Hellig Olav

Av F. Krijn

II.
Men la mig nu gå tilbake til Olavs livshistorie. Mens han var uvenner med den svenske konge, gav han nogen av sine folk tillatelse til å forsöke å megle for ham hos denne. Disse gikk såvidt at de fikk istand et politisk giftermål mellem Olav og den svenske konges datter. Olav reiste i brudeferd, men bruden kom ikke, hennes far nektet henne å reise, men blev siden straffet for det. Da tok Olav senere hennes halvsöster til hustru.Det ordnet hans venner for ham, men at han gikk med på det synes å vise at han fulgte andres råd og klarte å legge bånd på sine personlige fölelser, når det trengtes. Olav reiste omkring i landet, besökte dalene, drog langs kysten og over fjellet helt op til Nidaros flere ganger og kristnet folket der. Langs landets hovedveier var folket kristnet, men inne i dalene, særlig omkring Nidaros, var det i begynnelsen meget hedenskap igjen; men hver gang Olav var deroppe, blev det bedre enn för. Det tyngste löft hadde Olav i Valdres og især i Nidaros, men han fikk sin vilje frem, skjönt han skaffet sig uvenner ved av og til å fare altfor hårdt frem, når det gjaldt å ordne med uvillige folk og vanskelige ting. Det resulterte i at flere småkonger, som ikke lenger kunde få tilstrekkelig stötte i Sverige, reiste til kong Knut i England, som betraktet Olav som usurpator.

Kong Knut hadde sendt bud til Olav og vilde få ham til å betale skatt til den engelsk-danske konge som betraktet sig som konge over Norge. Olav sendte dem bort med uforrettet sak.

Kong Knut seilte siden til Skandinavia. I begynnelsen forsvarte nordmennene og svenskene sin felles sak sammen, men Olav blev snart alene om det. Det blev på samme tid vanskeligere for ham å hevde sig som konge; uviljen mot ham steg, da småkongene skjönte at Knut vilde og kunde hjelpe dem mot Olav. Folket svek kong Olav mer og mer for hver dag. Hans uvenner blev freidigere, hans venner svakere og mindre å stole på. Knuts gull gjorde meget til å svekke Olavs posisjon.

Det var omkring kong Olav stadige intriger og hemmelig utroskap. Opposisjonen vokste i all stillhet.

Denne var rettet mere mot kongen enn mot kristendommen, ellers vilde man ikke sökt så ivrig hen til den kristne kong Knut. Det var svært mange kristne og forholdsvis få hedninger i motstandernes leir, og hadde hedningerne tatt ledelsen for å få kristendommen vekk, hadde de neppe fått stor tilslutning. Forvirringen vilde derved blitt större. Olav hadde allerede vært konge i Norge i 15 år, då han en dag overrasket sine venner med meddelelsen om at han vilde forlate landet. Han bad nogen bli med sig og andre å forbli ham tro.

Hvorfor gav han op? Syntes han at stillingen var håplös for ham?

Hadde kanskje biskop Grimkel bedt ham å vike for å gi landet fred ? Sviktet noget i ham, var han ikke lenger den sterke? Var det for å la dem greie sig alene og vise hvad han dudde til ved å trekke sig tilbake? Var han gått trett av å kjempe for sin rett, der hvor han hadde den, men ikke fikk den?

Hvorfor holdt han ikke sitt ord og vilde han ikke falle på sine fedres og sin egen arv, som han hadde sagt han vilde gjöre?

Det måtte utvilsomt falle Olav meget hårdt i levende live å gjöre ende på sig selv som konge.

Hvordan han klarte det, er ennu ikke helt opklart, selv om man vet at han bad om underretning om alting som kom til å skje efter hans avreise. Det er tilstrekkelig klart hvorfor man vilde ha ham
vekk. De tålte ikke hans rettferdighet, sier Snorre, og enda mindre at samme refselse rammet mektige og ringe. I nogen kretser kalles dette »mangel på forsiktighet» eller rett og slett mangel på forståelse eller dårlig politikk.

Olavs avreise kan ikke forklares ved at hans gamle vikingnatur tok overtaket i ham, ti han reiste til Sverige og siden til Russland og Ievde der stille og tilbaketrukket. Han hadde nu bedre tid til å tenke på sin egen fremgang som kristen enn da han var konge og hadde så meget annet å gjöre. Det gikk så langt at det blev sagt om ham at han vilde dra til Jerusalem, ja, endog gå i kloster.

Dette tyder på at Olav hadde opgitt håpet om å vende tilbake til Norge og hadde forsonet sig med denne tanke.

Da kom det plutselig en dag det bud fra Norge at landet var uten hövding. Håkon Jarl var omkommet på Englandsferden. Olav overveiet hvad han skulde gjöre. Han så i en dröm nogen som anmodet ham å vende tilbake til sitt rike, fordi han hadde retten og Gud med sig!

Han reiste, fikk hjelp i Sverige, 400 mann blev stillet til hans disposisjon med adgang til å samle enda flere. Fra Norge kom nogen venner ham imöte, men det blev straks samlet en stor hær mot ham, dog uten nogen fremtredende leder eller ledende tanke.

Böndene reiste sig, de vilde ikke ha Olav tilbake, og den danske biskop Sigurd stod på deres side og egget dem til motstand og forböd dem efter slaget å begrave Olavs menn og bære liken til kirken, or, sa at de var vikinger og sammenlignet dem med hedninger og voldsmenn.

At Kirkens menn stod i motstandernes leir beviser nok at man ikke har å gjöre med et endelig opgjör mellem kristendommen og hedenskapet. Det var först og fremst en kamp om regjeringsformen i Norge og hvem som hadde rett til overmakten i landet – de selvstendige bönder eller kongen som enehersker. Olav sörget for at han bare hadde kristne med sig i leiren, det var utviklingen av hans kristne storsinn som inspererte ham til dette og overbevisningen om at han stod foran det avgjörende slag og kjempet for Guds sak ved å stride for sin egen rettferdige sak. Men den siste stod denne gang i forgrunnen.

Nogen hundre av Olavs menn vilde ikke la sig döpe; Olav tvang dem ikke til det og sendte dem vekk; de nydöpte lot han fermes av biskopen.

För slaget gav han sine instrukser: det var ikke for å straffe oprör mot Gud, som han hadde gjort för og derfor straffet hårdt, fordi han syntes han burde gjöre det på Guds vegne, men for å straffe drottensvik at han tok striden op mot böndene. Derfor måtte man fare mildere frem enn för, befalte han. Hans folk kunde gå ut fra, at hvis de falt, vilde Gud lönne dem for deres troskap mot kongen. Kors blev malt på skjoldene og hjelmene, det blev lest messer og hört skriftemål – det blev gjort alt for å kalle Guds velsignelse ned over Olavs hær.

Men er utfallet ikke slik vi önsker og venter, så venter det oss desto större lönn i det andre liv, opmuntret Olav sine menn. Kong Olav var ikke så sikker på at Gud vilde være hans motstandere like nådig, derfor gav han penger, forat man skulde lese sjelemesser for dem som falt mot ham. Det er et tegn på at Olav visste han hadde hovedsakelig med kristne og ikke med hedenske motstandere å gjöre. Men på samme tid trodde man i den motsatte leir at Olavs menn ikke fortjente bedre enn å gå tapt for evig, de var ikke engang verd å begraves som kristne og flyttes til kirken.

Vi gjenfinner den forvirring, som hersker blandt menneskene, når de, som så ofte er tilfelle, ikke gjör Guds sak til sin egen, men sin egen til Guds sak.

Slaget stod på Stiklestad. Olav blev hugget ned av smeden Torstein Knarre som traff ham med sin öks over kneet. Olav lenet sig mot en sten og bad til Gud. Da drepte Tore Hund ham med sitt spyd, mens en annen slog ham i halsen. Dermed var slaget tapt.

To bönder hentet Olavs lik på slagmarken og gjemte det. De laget to kister, en med Olavs lik og en som de fylte med stener. Det var den siste de seilte inn til Nidaros med og overgav til biskopen, som sendte folk ut i fjorden for å senke den i dypet.

Den annen kiste med Olavs lik blev tilbudt hans venner, men ingen vilde ha den hos sig, så böndene til slutt var nödt til å begrave ham utenfor byen men de merket plassen. Det var vistnok en trist avslutning på slikt et liv, og dets innsats for et land.

III.
Olav falt da han var bare 35 år gammel. Det er med vel berettiget vemod man leser de ord, Olav sa, da han satte foten på den norske jord igjen efter landflyktigheten i Russland: »Olav red alene uten å si et ord, da spurte biskopen ham hvad han tenkte på, og Olav svarte: »Underlige ting er kommet for mig en stund. Jeg så nu ut over Norge, da jeg så vester fra fjellet. Det kom mig da ihu, at jeg har vært mangen dag glad i dette land. Jeg fikk da det syn, at jeg så ut over hele Trondheimen, og dernest over hele Norge og jo lenger dette syn var for mine öine, desto videre så jeg, inntil jeg så ut over hele verden, både over land og sjö.»

Det er noget storslagent og uendelig trist i dette syn. Det ligger jo nokså meget av en klage i Olavs ord, at han kom ihu at han mangen dag hadde vært glad i dette land. Det er i og for sig, bortsett fra muligheten av at Olav hadde anelse om at han vilde bli en verdenskjent figur enten som konge eller som helgen, ikke minst der hvor han hadde faret som viking – det er noget storslagent i det at Olav så ut over hele verden, som om Norges grenser var for trange for hans dådskraft og trang. Olavs farligste egenskap for ham selv var at han var for stor for de fleste, som hverken nådde hans idealer eller formådde å trekke ham ned til sine egne. Det var mest dette som förte ham i landflyktighet, kanskje med den fölelse at blev han engang ferdig med sin opgave, da var vedlikeholdelsen for lett et livsverk for ham.

Efter Olavs fall fikk den danske konge snart tak i Norge. Olav vilde befri sitt land fra utelandsk herredömme, vistnok for å pålegge landet sitt eget, som sikkert var å foretrekke.

Det blev krevet store skatter og laget nye lover, det norske folk blev på en brutal måte forurettet og vel så meget, at en danske var så meget verd, sier Snorre, at hans vidnesbyrd veiet op mot ti nordmenn.

Da fikk folk öiene op for hvad Olav hadde villet gjöre for sitt land. Bitterheten mot den fremmede konge steg for hver dag. Biskop Sigurd fikk skylden for Olavs fall. Biskop Grimkel blev kalt til Trondhjem. Ett år og fem dager efter kongens fall blev liket gravet op og fört til Sankt Klemenskirken. Derefter utviklet Olavskultusen sig mer og mer. Hans grav blev til et valfartsted, domkirken til det nasjonale samlingsmonument.

Olavsdyrkelsen hindret folket i å vende tilbake til hedenskapet. Det sies at det var den katolske kirke som fikk sving på den og siden utnyttet den, og man sier det med en bebreidelse, som om Kirken gjorde noget uverdig. Hadde den katolske kirke hatt en særskilt plass for Olav den Hellige, da er det ikke godt å vite hvad det var blitt av kristendommen og av det norske folk i det hele tatt heroppe! Har det vært politikk, så var det ialfall ingen dårlig politikk, om den nu ikke passer Statskirken og folk som generer sig for å ha med en helgen å gjöre.

Det er svært vanskelig å få folk til å forstå at det er forskjell mellem Kirken og Kirkens menn og deres gjerninger, og enda mer mellem disse og Guds forsyn. Det er de færreste som tenker på at Guds forsyn kanskje har villet redde Norge på denne måte.

Hvorfor skal Kirken alltid tillegges uedle motiver og påduttes en slags lur politikk, som bare tar sikte på målet og er rede til å bruke hvilketsomhelst middel?

Vil man gjöre slik, vel, da kan man til syvende og sist likesågodt påstå at den katolske kirke först lot kong Olav drepe ved hjelp av biskop Sigurd, som spilte komedie og nektet ham katolsk begravelse for å berge hans lik i all stillhet. Altsammen for å få det så mystisk som mulig. Man kunde gå videre og fortelle folk at det egentlig var en avtale mellem biskop Sigurd og Grimkel efter pavens ordre at biskop Sigurd skulde gjöre sig umulig, forat den annen siden bedre kunde narre folk tiI å dra til Olavs grav. I verste fall kunde jo paven ha forært kong Knut et avladsbrev med skriftlig forlatelse for alle hans synder og friibillett tiI förste plass i himlen, bare han ikke vilde forstyrre Kirkens spill!

Vi vet alle at de katolske prelaters og presters intelligens er fabelaktig stor – man advarer jo mot den bestandig. Det synes å virke heldig på den menneskelige fornuft å være katolikk. Men nu skal jeg röbe en hemmelighet som nogen få vet, og det er, at vi katolske prester og de katolske videnskapsmenn meget ofte, og undertiden först efter århundrer opdager, at man i en viss periode av kirkehistorien har vært intelligent og gjort fornuftige ting, uten selv å ha anelse om det. Vi pleier for det meste ikke å ta dette til inntekt for Kirkens menn, men oftest å gi Forsynet all ære, og jeg tror at den er best anbragt der.

Nu da jeg allikevel er igang med å röbe våre profesjonelle hemmeligheter, vil jeg ikke undlate å röbe nogen til. Det er jo almindelig kjent at Sankt Olav var sågodtsom glemt. Men da den katolske kirke kom til landet eller rettere sagt, fikk lov til å komme inn igjen efter å ha vært jaget ut av landet, skulde det bygges en kirke i Oslo. Og vet dere hvad man bygget? En Olavskirke! Men det var, fordi man visste at det efter 60–70 års forlöp skulde være nihundreårsjubileum for Sankt Olavs fall og kristendommens definitive reisning i Norge. Siden blev en annen kirke kaldt op efter St. Olav i selve byen Nidaros. Men se nu hvor lure disse katolikker er! De sier intet om det, men holder tett, inntill en katolsk prest med to andre katolikker i all stillhet holdt en valfart tiI Stiklestad! Det var til og med katolikker, kanskje prester, som lo av ham – men de hadde fått ordre tiI det!

Fordi saken i og for sig var en strekkelig latterlig, turde man organisere et litt större tog, men det var bare jernbanefolk som fikk lov til å være med. Man måtte i tilfelle kunne si at disse reiste, fordi de ikke hadde annet å gjöre enn å benytte sig av den rett de har til å reise fritt på vår bekostning!

Da tiden for jubileet nærmet sig, blev det tale om å bygge kirke på Stiklestad. Forat folket ikke skulde ta dette alvorlig, fantes der enkelte katolikker som var rede til å forkynne at dette med å reise kirke på Stiklestad var tull og töv. Alt måtte henlegges til Trondhjem. Men i all stillhet blev det oprettet en komité for å hygge et valfartskapell men komiteen forsvant i all stillhet for å gi plass for en mindre komité, som blev ophevet for å få en ennu mindre påfallende. Kirken blev reist. Det fandtes katolikker som tilsynelatende var litt misfornöiet med den, men alle som kunde deltok i valfarten. Utenlandske katolikker var meldt i massevis men kom ikke! Og vet dere hvorfor? Vel, for å lure den protestantiske kirke til å holde prosessjon på Stiklestad med kongen i spissen og bisper i halvt katolsk skrud, for å vise at de ikke var fullt ut katolske. Der drog tredive til förti tusen protestanter ut tiI den historiske slette, helliget ved den katolske konges blod. Det drog tre hundre katolikker dit – se der, hvordan den katolske kirke visste å narre den ikkekatolske til å gjöre noget den aldri skulde ha gjort!

Hvad jeg nu sier, kan ennu ikke sies höit. De som har hatt med alt dette å gjöre lever ennu. Men når de engang er döde og glemte, da först kan man si det slik.

Nogen vil gi Forsynet æren og andre, akkurat som i så mange andre spörsmål, vil si at den katolske kirke vel overveiet lot den protestantiske gå i fellen.

For det Statskirken har gjort, kan den ikke mere komme fra, og det vil få store konsekvenser, meget större enn vi med all vår klökt kan forutse eller utnytte for öieblikket. Det den katolske kirke har gjort og det Gud har fört frem tiI det vi har oplevet både i Trondhjem og Stiklestad, jeg tör si helt uventet, vil sette merke for Kirkens og kristendommens fremtid her i landet.

Der kunde plukkes ut av de mange prekener og taler som blev holdi i domkirken og på Stiklestad, rnange ord som peker i denne retning. Men det blir ved slike anledninger sagt så meget. Man kunde gjöre mig opmerksom på at selve kongen som Statskirkens overhode höitidelig erklærte at man ikke kom for å bringe hellig Olav men kung Olav hyldest.

Hvorfor måtte han si dette?

Var det rettet mot oss katolikker? Vi var jo bare en prosent av de tilstedeværende, og man skal, når man arrangerer tingene i så stor stil som det blev gjort, ikke ta hensyn til så litet – og hvorfor gratulerte han oss da telegrafisk med våre festligheter?

Nei, her röbet han Statskirkens onde samvittighet, en ond samvittighet, som snakker sig selv tilro.

Hvem tror, at man i vår demokratiske tid får et helt folk til å feste for kongedömmets mest utpregede representant? Kongens egen konstitusjonelle posisjon gjorde denne erklæring nesten sarkastisk – eller dramatisk, om man vill. Det må være noget eget ved Olav konge, at hans minne feires i en domkirke og ved bare gudstjenester og prekener og salmesang og prosessjoner og deltagelse av flere hundre prester og bisper, som for anledningen skaffer sig liturgiske drakter, som de ikke bar för. Det er noget eget ved det at det ikke reises trone, men alter for kong Olav!

Mens jeg skriver dette, slår jeg på må få op i Aftenposten, og har i hånden nummeret fra onsdag 6. august, og der leser jeg på den annan side: »…alt i alt er Olavsjubileet blitt en kirkefest, som vi alle kan se tilbake til med stor glede og takk. Avisene har vært fylt av kirketaler og kirketanker.» Det er professor dr. Olav Moe som skriver dette og forsikrer i samme artikkel: »Vi nordmenn er av naturen et nökternt folk.» Hvordan man da påstå at man bare vilde minnes kongen, kong Olav og ikke hellig Olav?

Professoren sier vistnok at han synes at det skrud enkelte protestantiske biskoper bar, var på grensen av det barokke. Det var ikke bare skrudet hos enkelte, men meget annet hos mange, som i messeklær og under bönn gikk i audiens hos avdöde kong Olav.

Det var så barokt, at kongen i sin tale om »den store konge» vi minnes, ti det er ikke nogen helgendyrkelse som har kalt oss sammen siden statskirken er blitt den lutherske», som han sa – ikke kunde la være i samme tale av gammel vane å kalle kong Olav: »Olav den Hellige»!

Det som skjedde i Trondhjem og på Stiklestad vil engang, når mine ord for lenge siden er glemt, minnes i historien som begynnelsen til en ny Hellig Olavssaga, hvor religiös samling, under ledelse av den eneste kirke som både kan tilveiebringe og vedlikeholde den og den store katolske konge og helgen, skal före det norske folk sammen.

Det er, som om Olavs levninger for annen gang blev gravet öp isommer efter å ha vært ryddet avveien, valfartene tar sig op påny, og for annen gang vil det gå op for mange hvad de tapte, da de enten selv fjernet Olav den Hellige eller da han blev tatt fra dem.

Måtte det, som nu ved tydelige tegn blev signalisert, komme så snart som mulig og Guds forsyn möte den forståelse og hjelp hos menneskene, uten hvilken den, bortsett fra særskilte og sjeldne undergjerninger, ikke pleier å gjöre noget.