Hellig Olav

Av F. Krijn

I.
Da jeg skulde gå i vei med mitt emne, tok jeg efter å ha lest dagens St. Olavsliteratur Snorre for tredje gang og leste den igjennem. Såvidt jeg vet, er han en av våre påliteligste kilder. Han bygger sin historie på de mange sagaer og beretninger om Sankt Olav, som han har skapt orden i.

Det er et stort arbeide han har utfört og et godt arbeide – jeg tro, man trygt kan si at det hitinntil ikke er blitt gjort noget som er bedre. Hvad kommer det av?

Tradisjonen er brutt her i Norge, den katolske tradisjon er blitt forvrengt, forvansket, og har vært landsforvist i mange århundrer. Det har gått ut over Olav den Hellige. Det har ikke vært ordentlig grobund for å ære ham. De lærde står enten fiendtlig eller som fremmede overfor den katolske religion og kirke; mange ganger er de svært uvitende; man kan derfor ikke vente av dem et ingående og upartisk studium av en mann, som var katolsk konge – så katolsk, at det kunde gjøres en helgen av ham. Hellige var man forresten for en tid siden blitt ferdig med, trodde man. De blev brennt på bålet og gjemt på loftet, solgt til kremmere og slått istykker.

Det som skjedde med statuene, skjedde likeledes med det åndelige billede folket hadde æret. Söker man nu efter det som ej igjen av Sankt Olav, drar man frem i lyset en del lemlestede statuer og studier.

Vi må ikke fortvile men, siden det ikke er anderledes, glede oss over dette, ti her melder begynnelsen sig til en ny og bedre tid. Det har ikke så litet å si at Sankt Olav er dratt ut av mörket og frem i lyset, så alle ser at det mangler mangt og meget, fordi man har vært så uforstandig å ödelegge det.

Det er derved ikke bare gått tapt en del kunst- og folkekulturverdier, men hvad værre er, muligheten for deres utvikling. Hvad Norge har tapt på denne måte er ikke så lett å beregne, men at det har vært meget, fremgår av at folket den dag idag instinktivt og massevis vil tilbake til Sankt Olav og sprenger alle skranker, de finansielle, kulturelle og religiöse, selv de politiske. Man bygger op dômen i all dens glans og herlighet, prestefruene vil ha æren av å eie en del av kirken, som man i middelalderen i gildene bidrog til sitt kapell eller vindu. Alle partier samles omkring ham og holder så pass fred som det kan være blandt menneskene; i vår demokratiske tid fornekter man alle politiske prinsipper og feirer som nasjonalfest minnet om en konge som efter våre moderne begreper av mange må betegnes som den værste tyran. Ja, endog Statskirken fornekter sig selv og sin fortid og organiserer prosessjoner og kirkevielser og forsyner den lutherske garderobe med katolske liturgiske drakter, forsöker å holde et ökumenisk kirkemöte, og sender innbydelser hele verden over for å innby folk til deltagelse i det som for kort tid siden blev brennemerket som den skjæreste avgudsdyrkelse. Jeg får nok anledning til å komme tilbake til dette.

Hvem var Olav Haraldsson?

Hvad gjorde han?

Han var av Harald Hårfagres kongeætt. Som ung gutt på 12 år viste han dette ganske snart, da han drog på vikingferd, for förste gang tok kongenavnet og drog avsted til Östersjölandene, Sverige, Finnland, Danmark, derefter til Holland, England, Spania og Normandie i Frankrike.

Han gjorde hvad alle vikinger pleiet å gjöre: de besökte ikke alene landene, men hjemsökte dem i de fleste tilfeller. Olav vant på ferden litt gods og megen erfaring og store idealer og især kristendommen.

Da han kom hjem, var hans stedfar alt annet enn begeistret for at Olav hadde gjort sig uvenner med den svenske og danske konge og aktet å gå sine egne veier, både uten- og innenriks. Da de förste festdager efter hans tilbakekomst var forbi, sa Olav til sin stedfar at nu vilde han kreve sin farsarv. Det blev dengang ikke brukt mange ord for å si meget på en gang. Arven var jo hele landet, som var gått over til uten- og innenlandske eiere. Den eneste juridiske måte å kreve den på var å ta den med makt.

Slik forstod, Olav det og blev det forstått av hans stedfar, en besindig bonde, som likte bedre å dyrke sin jord i fred enn å dra ut på eventyr.

Det hadde vært ufred nok i landet.

»Enten får jeg min arv eller faller jeg på den» skal Olav ha sagt. Har han ikke akkurat sagt disse ord, sa visste han utvilsomt at det bar på liv og död.

Sigurd, hans stedfar, bad ham overveie dette godt og först forvisse sig om almuens stemning; det fantes efter hans mening for lite forsiktighet og for meget maktlyst ved Olavs forehavende. Folk til å hjelpe vilde det bli få av. Hvad utsatte han ikke sig selv og sin slekt for? Alle de andre vilde falle over dem… Her var så mange konger at det ikke var plass for én konge, som vilde herske over de andre.

Forsök i denne retning var jo alle mislykket för. Olav burde tro en eldre, erfaren mann og la disse tanker fare.

Men det vilde ikke Olav, og hans mor stöttet ham og syntes at det var verd å dö, bare Olav kunde falle som storkonge!

Hun var glad i og stolt av sin sönn.

Olav opgav ikke sine planer, hvad man enn sa, men gikk med på å före sin sak frem for böndene.

Til å begynne med var begeistringen på tinget ikke særlig stor, og det var ikke fritt for at nogen vilde skaffe den unge streber avveien, för det blev noget av utförelsen av hans planer. Aldrig hadde man hatt godt av altfor mektige menn, som man hadde hjulpet til makten. De var blitt hårde, enerådige og hadde gjort mangen en venn fortred.

Hvem vilde gi avkall på sitt eget kongedöme, om det var litet, for å skaffe en annen et stort?

Alle hadde de noget å tape ved denne sak undtagen Olav, som ikke eiet nogenting og ikke satte annet på spill enn sitt liv. Hvorfor drog han ikke påny på vikingtog, hvis han likte ufred?

Olav forsvarte sin sak, varmt og inntrengende. Han vilde befri landet fra underkastelse under fremmede makter.

Det var uverdig å la utenlandske konger råde her.

Det svarte man på at værst var de egne herskere som man hadde like inn på sig, som tok friheten fra dem, underkastet dem nye lover, mens de utenlandske var langt borte og likesom makteslöse på slik lang avstand.

Tillslutt vant Olav allikevel saken på stevnet på Hadeland; han overtalte nogen og fikk tilslutning. Det var begynnelsen til hans kamp mot eneveldet.

Motstandere var det nok av. Svein Jarl, som måtte flykte for Olav, reiste til Sverige for å hente hjelp der mot den nye konge.

Den svenske konge var fornærmet og raste mot Olav.

Han sendte nogen sendebud, som fikk beskjed om at Olav ikke bare hadde overtatt kongedömmet over Norge men aktet å forsvare det nårsomhelst mot hvemsomhelst.

Helt fra begynnelsen av, det må man merke sig, befalte Olav sine menn å merke skjoldene med et kors. Skjoldene var hvite og korset enten gult, rödt eller blått. På hjelmene bad han sine fok å anbringe ett hvitt kors.

Olavs mål var ikke bare å regjere over sitt eget folk, men også å kristne det.

Han kunde ikke tenke sig det ene uten det andre. Det var både overbevisning, regjeringspolitikk, hans grundige kristne syn på tingene, og ikke minst det han hadde lært og sett i utlandet, som fra först av gjorde en katolsk konge av ham.

Han hadde prester fra England med sig. Olav stod op ganske tidlig om morgenen, gikk i messen og derefter tok han fatt på statssakene.

En av de viktigste var å lage nye og kristne lover. Han laget nye landslover efter vise menns råd, men det kristne grunnlag efter biskop Grimkels og prestenes.

Olav var ikke av denslags fyrster som vilde være den överste både i landet og i Kirken, både overkonge og overpave. Hans »statskirketanke» lå uendelig langt borte fra den norske statskirkes, som pussig nok, ikke vil vise Hellig Olav hyldest men kong Olav, og gjör hvad den kan for å ta helligheten fra ham, för den slipper ham inn i Statskirken!

Det er vesentlig forskjell mellem den katolske og den ikke-katolske statskirke.

Den katolske er i og for sig uavhengig, blir av staten anerkjent som den offisielle kirke, ikke av, men i eller for staten. Denne får ingensomhelst direkte makt eller myndighet over Kirken.

Den ikke-katolske statskirke er en statsinstitusjon som styres enten helt eller delvis av staten. Staten eier kirken og forvalter dens timelige og ofte dens åndelige goder.

Slik var det også i hedenske tider, da statens overhode var det religiöse samfunds överste leder. Hermed er det ikke sagt at jeg stiller hedenskapet og den ikke-katolske kristendom på samme fot.

De prester som Sankt Olav hadde med sig var vel for den störste del munker, og hans opfatning av kristendommen og det kirkelige kristenliv har han vel hovedsakelig lært hos klosterfolk, all den stund han ikke bare gikk i fromessen, men derefter på hverdagene endog i höimessen, som han hadde lært å gjöre det i klosterkirkene. Han avbröt sitt arbeide for å gå i kirken og tok efterpå fatt på det igjen. Munkene kom fra England. Sankt Olav har drevet ved siden av sin gjerning som konge en ganske intens misjonsgjerning i alle de år han var konge, eller rettere sagt, kjempet for å bli det. Han var helt og holdent påvirket av den vesterlandske kristendom. Er det kanskje derfor at han, da han var i Gardarike, og män tilböd ham et kongerike i de slaviske land, ikke tok imot det, skjönt landet ikke var kristnet enda? Dette viser, skulde man tro, at den bysantinske statskirketanke ikke var gått særlig inn på ham. Det interesserte ham antagelig heller ikke nok, han foretrakk vistnok å vente, inntil han kunde vende tilbake til sitt eget land. Dette må også gi dem noget å tenke på, som bare ser misjonæren i Hellig Olav, som först og fremst tenkte på å kristne landet og derefter å regjere over det. Hadde dette vært tilfelle, da vilde han nok tatt imot og dratt avsted til de ukristnede land for å kristne dem. Det er, synes jeg, tydelig at det ikke bare var Hellig Olav om å gjöre å omvende hedninger til kristendommen, eller å regjere i det hele tatt men at han vilde regjere i sitt eget land, i det Norge han elsket og betraktet som sin arv, som han hadde satt sig i hodet å erobre, hvis det ikke blev gitt ham. Fedrelandskjærligheten og slektstradisjonen har utvilsomt spillet en ganske stor, rolle i Olavs livsgjerning.

Dette fremgår av det faktum at Olav interesserte sig svært meget for å få den katolske religion innfört på Island, Færöyene, Grönland og på Orknöyene.

Men her finnes også den eiendommelige blanding av stats- og religionsinteresser, som for en katolsk konge igrunnen er nokså naturlig. Han bad om å få en liten ö utenfor Islands kyst og mange var villige til å gi den bort. Men det var nogen på tinget som sa at selve öen hadde nok liten betydning, men at det hadde stor betydning å få Olav så nær inn på sig. Det var ikke rådelig, allerminst fordi Olav selv önsket en tilsynelatende så ussel gave og satte pris på den.

»Vil dere beholde friheten, da skal dere ikke selv gi kong Olav nogen operasjonsbasis mot oss», rådet de.

De ord, som Snorre legger Olav i munnen, er tydelige nok til å stötte min påstand: Olav sa til böndene: »Her er nu to kår å velge mellem enten at I tar ved kristendommen eller at I holder strid imot mig idag».

Den Österlandske påvirkning, som dengang forresten, för den russiske kirkes adskillelse, ikke kan sammenlignes med hvad den nu er, kan ikke ha hatt nogen större innflydelse på Olavs verk, også av den grunn at han blev drept så å si straks efter sin tilbakekomst fra Gardarike.

Hans kristendom var orientert mot Rom, hvor den var kommet fra.

Men la oss ta historiens tråd, som vi slapp, op igjen. Olav gjorde hvad han kunde for å overtale böndene til fölge ham, å betale ham skatt og å la være å sende sine skatter til de fremmede herskere. Han gav lover og rådförte sig med böndene, som dannet et slags parlament, med en meget begrenset, nærmest rådgivende makt. Olav var slett ikke så enerådig, som man vil ha det til. Han jaget uvillige ut av landet, han lot andre drepe, men det går med dette som det går med historieskrivning, ja, endog med en kort sammenfatning av f. eks. det Gamle testament. Det blir nesten bare krig og krig man hörer om. Resten legger man ikke merke til eller interesserer mindre. Det er mangel på inngående kjennskap til tingene.

Det er, som om en turist som har jaget i bil gjennem Norge går hen og forteller at det bare finnes stein og fjelltopper og ikke annet – av dalene, markene, arbeidet på landet, har han ikke sett noget.

Å skildre ham som en hård og hensynslös tyran, som gikk omkring for å drepe motstandere og brenne deres hus og kristne dem med vold og döpe dem med makt, er en ensidig fremstilling av Olavs gjerning. Hadde han ikke gjort annet enn dette, hadde kristendommen efter ham ikke overlevet hans död; da hadde de prester og især den biskop, som ledsaget ham og hjalp ham å organisere Kirken, aldri av folket blitt kalt til Nidaros for å ta plassen efter den danske biskop Sigurd, som forlot byen og landet. Aldri hadde man bedre anledning til å gjöre det av med kristendommen enn da den blev brukt til å underkue folket og stillet sig i politikkens tjeneste. Men ingen tenkte på det, fordi ingen fölte trang til det. Olav hadde i de 15 år han var katolsk konge her i landet gjort kristendommen populær, mere enn sig selv forresten. Den var gått inn i folkelivet og var blitt til en selvfölge hos mange. Det står i Snorre av og til at Olav kristnet en eller annen dal, men ikke reiste, för befolkningen var »fullkristnet». Det har han ikke kunnet gjöre med bare makt, der måtte organisasjon til, kirker blev bygget og prester ansatt ved dem, og Olav preket ikke minst ved sitt eksempel. Man bebreider ham mangt og meget på tingene, men det er meget sjelden man leser at enten en legmann eller biskoppen, en venn eller motstander, irettesetter ham som kristen.

Det er derfor overflödig å ville undskylde Sankt Olav for at han blir kalt helgen, som nogen gjör som vil gi alle mulige undskyldende forklaringer for at Olav virkelig kunde blitt en helgen, selv om han da hadde begått synd. Det håper vi da innerlig at en synder kan bli hellig, og det vi antagelig også håper er at Gud må spare oss for å ha alle historikere i nakken på oss for å vidne om alt det gale vi kan ha gjort, bare for å kunne si oss at vi burde ha undgått dette og kunde ha vært bedre kristne enn vi kjemper både med oss selv og andre for å være.

Dette sier jeg ikke for å bortforklare noget, ikke engang for å undskylde, selvom Gud kanskje gjör det, fordi han bedre kjenner til alting – men for å sette tingene på sin plass. Vi skal ikke gjöre som den turist, som reiser hjemmefra for å se midnattssolen. Han er så uheldig at den ikke viser sig, men gjemmer sig bak skyene. Mannen er istand til å gå hjem og fortelle at dette med midnattssolen er en stor skröne, for da han skulde gå og se den, var det en svær sky på himlen; altså kan det ikke være tale om midnattssol!

Det tar sig i manges öine godt ut å skrive i et festskrift jeg leste, at Sankt Olav ikke var nogen helgen da han levet, ialfall ikke som vi pleier å forestille oss en helgen, men at han blev det efter döden.

Hertil kunde det svares at man ikke kan bli helgen efter döden, hvis man ikke har vært det för, og at det ikke kommer an på hvordan vi forestiller oss helgenene, forutsatt at skribenten i det hele tatt har nogen forestilling om dette, men at det hele kommer an på hvordan man klarer Guds dom efter döden om livet, dommen angående det gode og det onde vi har gjort og den bot vi utslettet det onde med.

At Olav kunde gå hårdt frem mot sig selv har Snorre antydet, da han fortalte at Olav lot brenne op i sin hånd nogen fliser, som han på en söndag hadde skåret av et stykke tre. Hvis vi ikke tror på selve begivenheten, som jo av nogen betraktes som en legende, må vi ialfall tro på meningen, som ligger under beretningen.