Historie og sannhet

Av Per Skansen

Vi taler om historie og sagn, som motsetninger. Historie er sannhet, sagn er mer eller mindre dikt. Mon vi ikke stoler for blindt på historien? Så vi ikke ofte at de lærde drog barnelæren vår i tvil? Nye kilder kom op i dagen og gjorde til løgn det vi trodde var sant. Det vilde være naturlig å tro at samtidens vidner om hendelser i historien var mest å lite på. Ingen ting er mer urett. Samtiden våger ofte ikke frem med sannheten. Den blir dulgt til gavn for menråd og svik. Hvorfor vet vi så lite enda om verdenskrigen, om det som lå bak den? Napoleons historie har ti ganger større plass i lærebøkene våre. Hvorfor vet vi først i våre dager sannheten om Karl den tolvtes død?

Jeg vil i dette stykket ta op nogen almindelige kjensgjerninger om pavefamilien Borgia, den mest bakvaskede i historien, og med urette, det er de fleste historikere nu enige om.

Hvad er årsaken til at samtid og eftertid så skammelig har tilsulket Borgiaættens eftermæle? Det er mangt. Først er det det hatet som den rivaliserende storætten Orsini bar til ætten: Borgia, som pave Aleksander den sjette Borgia, sammen med sønnen Cesare, på få år gjorde til den mektigste i Europa. Orsiniætten nyttet alle midler til å la dette arvehatet slå ut i lue.

Så er det adelsherren Johan Sforza, som Lucrezia, pavedatteren, var »gift» med en stund (hun var tolv år den gangen). Politiske grunner lå bak dette giftermålet, og av politiske grunner blev det også annulert samme året. Men Johan Sforza svor hevn og blev Borgias verste fiende. Mange skamløse og grunnløse skrøner om familjen Borgia satte han ut. Senre angret han og tok alt tilbake, men da hadde sladren fått feste hos folket.

Ikke minst Luther, og andre førere i reformasjonsbevegelsen, hjalp iherdig til med å helde olje på ilden. Det gjaldt for dem å sulke til pavestolen. Lutherdommen stod eller faldt med det.

Så er det i senere tid Victor Hugo, som i sitt berømmelige verk om Lucrezia Borgia gjør henne til den mest renkefulle og djevelske kvinne i historien. Men Victor Hugo er ingen historiker.

Først nu, 40 år efter, har Lucrezia Borgia fått full opreisning. Ifjor kom ut i Frankrike en bok: »Lucrece Borgia» (Nouvelle Revue Critique), av den kjente historikeren Funck-Brentano. Han har før gjort sig bemerket ved å gjendrive løgnen i den franske historie. Således i sitt verk »l’Ancien Régime», der han syner klart at sannheten om det franske kongedømme er forvrengt av senere historikere, til gagn for de republikanske ideene som den store franske revolusjon skapte.

Hans bok om Lucrezia Borgia er et mesterverk. Fra ende til anden kuldkaster han alt det vev og vås som Victor Hugo diktet op om Borgiafamiljen. Og det forunderlige er at han støtter sig netop på samme kilder som Hugo legger til grunn for sitt arbeide.

Funck-Brentano legger sig ikke efter å renvaske Borgias overhode, paven, Aleksander den sjette, for det han med rette har skylden for. Alle er enige om at Aleksander var en dårlig pave, sikkert den mest uverdige som satt på Petri Stol. Men han minner bare om det urette i å dømme det sekstende århundre i Italia ut fra vårt syn idag. Vi må huske på at renessansebevegelsen, som netop da kulminerte, hadde medført en stor dekadanse i moralsk forstand, særlig i ltalia. Det var en tilbakegang til den greske hedendommen, som kom i hevd igjen i opdragelsen på bekostning av den kristne lære, som hadde blomstret i langt større grad i Middelalderen. Frillelivet blev alment. Paven selv hadde friller og barn med dem. Han var usedelig, og mangt andet, et udyr efter vårt syn. Men hvad vilde vi si idag, om en prest talte fra prekestolen i samme rå og ufyselige vendinger som Luther, i kampen mot sine motstandere?

Trangen til overlevnet og tøilesløshet i seder overgik endog det gamle hedenske Rom. Selve pavehoffet gik i brodden med lukulliske gilder.

Aleksander VI. var i langt større grad statsmann enn prelat. Alle hans interesser lå i politikken. Hans store drøm var å gjøre Kirken til den største verdslige makt. Det blev hans egen undergang, og Kirken tok skade av det – til gagn for Lutherdommen.

Funck Brentano prøver heller ikke å renvaske Cesare Borgia, pavesønnen. Han var en meget klok statsmann, men brutal og æreløs, når det gjaldt egen vinding. Men endog han er skyldløs i meget av det historien anklager ham for, således i drapet på broren, Juan, hertug av Gandia. Orsiniætten stod tvilløst bak ugjerningen. Mistanken falt også først på den, men Cesare var hatet og fik skylden. Det er å merke at den berømte historikeren Pastor (forf. av den store pavehistorie på ti bind), hevder at Orsini er skyld i dette drapet.

Funck-Brentano gjendriver mange andre sagn om familien Borgia. Jeg kan ikke her gå inn på alle, langt mindre legge frem alle de prov som forfatteren fører for det han sier. De som ønsker å se det, må lese boken. Jeg skal bare i få ord nevne nogen av de værste skrønene som er satt ut om Borgia.

Historien forteller at Aleksander VI., før han drog ut på en utenlandsreise en gang, la styret av hele pavestolen i hendene på Lucrezia. Lucrezia var en klok kvinne som allerede mange ganger hadde vist stort klarsyn i politik. Men nu heter det bent frem i det pavebrev som gir Lucrezia denne prokura, at »i vanskelige avgjørelser skal hun rådføre sig med kardinalen av Lissabon». Lucrezias prokura gjaldt desuten bare sivile saker. Kirkestyret hadde hun selvsagt ingen ting med.

Vi har videre skrønen om den nattlige orgie i Vatikanet, der »femti skjøger skulde ha danset nakne til fryd for paven og Lucrezia». Burckard, som forteller i detaljer om dette gildet, var selv ikke vidne til det. Hans uttalelser er opspinn fra ende til annen. Andre har fortalt om samme festen, således en viss Matarazzo, som ikke taler om »horer, sanket sammen i Roms gater», men om hoffdamer og adelsmenn fra det italienske aristokrati. Gildet blev holdt i Vatikanet, men det var Cesares privategilde. Paven og Lucrezia, om de i det hele var tilstede, var bare gjester.

Videre er det sagt at paven døde av gift som han selv hadde iblandet for andre. Det er kjent idag at Aleksander den sjette Borgia døde i 1503 av malaria.

Lucrezia Borgia blev gift siste gangen med hertigen  av Ferrara, og levet med ham, tro i ekteskapet, til hun døde i 1519, bare 39 år gammel. Meget pent er fortalt om hennes fromme liv, særlig efterat hun kom vekk fra pavehoffet, og ikke lenger var som en brikke i sin fars og sin brors politiske sjakkspill. Hun ga sig av med sykepleie, grunnet en sykesøsterorden, og syslet i det hele alltid med velgjørenhet. At hun fik istand en lov til vern for forfulgte jøder, syner også et varmt kristent sinn hos Lucrezia. En liste over hennes private boksamling som er bevart, forteller oss hvad hun leste: Det var mest religiøse bøker, men også filosofi og latinske gramatikker. Kan nogen forstå at den slags lesning kunde interessere Lucrezia Borgia, som Victor Hugo har gjort til vampyr og den mest beryktede kvinne i historien?