Kirken i Norge året 1929

Av K. Kjelstrup

Et tilbakeblikk på de kirkelige begivenheter i Norge i det år som nylig er ebbet ut er ikke utelukkende av gledelig art. Men det er jo så i all Guds rikes saga her på jorden at trengslene er nödvendige – ikke minst, fordi de eier en större evne til å fremme trofast samhold og samarbeide enn medgang og triumfer. Derfor bör vi norske katolikker öse lærdom av fedrenes tillit og tro under Kristi kirkes trengselsperioder og være overbevist om at denne vekst i samfölelse er av uvurderlig betydning for vår misjons trivsel og fremgang. Hvad enten det er en hysterisk Marta Steinsvik eller en sensasjonslysten presse som ved å træ det ottende bud under fötter får höve til å kaste smuss på Kirken, kan vi trygt si som den hellige Atanasius: »Nubicula est – transibit (Det er bare en liten sky – den vil snart forsvinne)!»

Neppe hadde året 1928 lagt sig tilhvile, så oplevet vi siste akt av den famöse Steinsvik-sak (utförlig behandlet i fjorårets nyttårsoversikt). Efterat Höiesterett enstemmig hadde forkastet fru Steinsviks anke over dommen i Kristiansands meddomsrett, ophevet Höiesteretts kjæremålsutvalg de saksomkostninger fruen var blitt dömt til å betale til staten og til pastor Riesterer. Med denne avgjörelse av omkostningene, som i og for sig er uten betydning for saken selv, gikk altså teppet ned for siste akt av Steinsvik-Riesterer-affæren. Dermed er imidlertid aldeles ikke sagt at »den teologiske furie» – som et av våre dagblader kalte henne – nu har stukket pipen i sekk og lar den katolske kirke i fred. Tvertimot! Med en hartad utrolig freidighet fortsetter hun sin skittne trafikk, idet hun nu særlig lykksaliggjör landsbygden med sine »foredrag». Det er bare ufattelig at der ikke blandt Statskirkens geistlige har vist sig en såpass mandig og fryktlös personlighet at han offentlig tör protestere mot denne skjendige og oprörende kristenforfölgelse.

Vi norske katolikker har forövrigt hele året igjennem ventet på å få en ny biskop. Den 11. oktober var der forlöpet et helt år, siden vår forrige biskoppelige overhyrde nedla sitt embede. Vår avholdte Apostoliske Administrator, mgr. Offerdahl, har tilvisse tross sin höie alder og ingenlunde sterke helbred utfoldet en beundringsverdig aktivitet og ut fra sine rike erfaringer som norsk misjonær truffet mange gavnlige foranstaltninger, men hans omgivelser har med god grunn næret engstelse for at det store press av arbeide og bekymringer skulde bli en for hård påkjenning for hans i forveien svake hjerte,

Grunnleggelse av nye misjonsstasjoner vil vanskelig kunne ventes, sålenge vårt Apostoliske Vikariat kun har et midlertidig styre. Her skal allikevel noteres to betydningsfulde tiltak til det kirkelige livs fremme og misjonsjerningens utbyggning som skyldes vår Apostoliske Administrators initiativ og forståelsesfullhet. Som bekjent har patres av Jesu-hjerte-prestenes kongregasjon allerede i en årrekke hatt en residens med offentlig kapell på Stabekk ved Oslo, og et stedse voksende antall katolikker i forstedene langs Vestbanen har her funnet sitt naturlige kirkelige centrum. Den 1. april blev denne menighet, omfattende herredene Bærum og Asker, utskilt som selvstendig sogn med pater Bernhard Dülmer S. C. J. som sogneprest – en begivenhet som blev hilset med stor glede innen den raskt opblomstrende menighet. Et annet misjonsforetagende av den störste betydning var åpningen av det nye St. Olavs kapell i Tönsberg. Som tidligere omtalt i Credo har vår trosfelle hr. direktör Johan Gmeiner i denne by med enestående rundhåndethet skjenket St. Elisabetssöstrene en moderne utstyret klinikk med kapell. Denne storslagne gave blev overtatt av Söstrene litt for påske, og samtidig blev der ved kapellet ansatt en prest, hvis virkefelt ikke bare omfatter Tönsberg, men også nabobyene Sandefjord, Horten, Holmestrand o. s. v. De herboende katolikker som för måtte söke den lange vei til kirke og prest i Drammen er således nu samlet til en anneksmenighet som med tiden nok blir et selvstendig sogn. Som prest ved St. Olavs kapell er ansatt pastor dr. Wilhelm Wijn.

Også en rekke forflytninger innen vår geistlighet fant sted ifjor vår. Den unge initiativrike sogneprest til St. Olavs kirke i Nidaros pastor Gerhard de Geus blev, til stor sorg for hans menighet og hans mange konvertitter, kalt tilbake til sitt bispedömme i Holland efter kun 4½ års virke i Norge. Hans efterfölger i Nidaros blev pastor Herman van der Velden som i en årrekke hadde vært knyttet til Vår Frue kirke i Tromsö. Pastor Johannes van der Burg som midlertidig hadde bestyrt det ledige sogneprestembede ved St. Halvards kirke i Oslo blev utnevnt til sogneprest i Tromsö, og kapellanen ved St. Ansgars kapell i Kristiansand, pastor Peter Breukel, blev utnevnt til sogneprest ved St. Halvards kirke i Oslo. Senere på året kom der atter en del forflytninger: Pastor Peter Ugen, »St.Olav»s mangeårige redaktör og kapellan ved St. Olavs kirke i Oslo, blev utnevnt til spiritual for St. Fransiskus-Xaveriussöstrenes moderhus i Bergen. Pastor dr. Arne Sund som var det Apostoliske Vikiariats sekretær blev sogneprest ved Sankta Sunnivas kapell i Molde og avlöst i Oslo av pastor Henrik Irgens, tidligere kapellan ved St. Paulskirken i Bergen, som også overtok redaksjonen av »St. Olav». De nyvigde prester Eugéne Laudy og Hugo van der Vlugt blev utnevnt til kapellaner, henholdsvis ved St. Olavs kirke i Oslo og ved St. Paul i Bergen.

Som et gledelig vidnesbyrd om at man i Rom hadde opmerksamheten henvendt på vår norske misjon kom i mai den efterretning at vi med det förste kunde vente en Apostolisk Visitator til Norge. Det var Hs. Höiærverdighet monsignor Giovanni Battista Vallega, titularekebiskop av Nikopolis i Epirus. Han ankom til Oslo d. 8. juni og begav sig efter nogen dagers hvile på en visitasreise kysten rundt helt til Hammerfest. Den 18. september drog Hs. Höiærverdighet tilbake til Rom for å avlegge rapport over sin ferd til det höie Nord. I vårt utstrakte land, hvor så mange prester lider under en trykkende isolasjon, er en biskoppelig visitasferd en begivenhet av de store, og Mgr. Vallegas vennesæle optreden og kloke råd vil sikkert efterlate et varig og trösterikt minne.

Under den höiærverdige Visitators ophold her i landet fant to begivenheter sted som viser hvilke store og beundringsverdige löft våre sösterkongregasjoner tar for å imötekomme de voksende krav om utvidelse av deres velsignelserike virksomhet. St. Fransiskus-Xaveriussöstrene, som allerede för har 2 hospitaler og 1 gamlehjem i Bergen, åpnet ifjor höst sitt 3. hospital i samme by i den herskapelige eiendom »Florida» der nylig var innkjöpt i dette öiemed. Da eiendommen råder over store grunnarealer i form av en enestående vakker og utstrakt park, vil Söstrene her med tiden kunne få et helt kompleks av bygninger, eftersom behovet for ytterligere utvidelser melder sig, hvad det utvilsomt nok vil gjöre, og det i en ingenlunde fjern fremtid. Men gledeligst av alt var dog den festlige innvielse d. 15. august av den store, monumentale skolebygning St. Josefssöstrene har reist i Oslo. I fjorårets oktobernummer av Credo blev denne höitidelighet vigd en utförlig omtale, hvorav det tör fremgå at Sankta Sunnivaskolen i sin nye skikkelse er et isannhet imponerende vidnesbyrd om vår eldste sösterkongregasjons enestående offervilje og forståelse av tidens krav. Slike begivenheter hörer for alle venner av vår hellige Kirke til de gledeligste og mest opmuntrende; ti de viser bedre enn noget annet at Moderkirkens vekst i Norge er mer enn en fager frase.

Ja, er der noget våre norske katolikker ofte kan ha behov for, da er det tilvisse opmuntring. Særlig i de siste par år er vi fra visse hold innen Statskirken blitt mött med en mistenkeliggjörelse og en utålsomhet som man allerminst skulde ha ventet sig av folk som idelig bryster sig av at deres samfund har skrevet »samvittighetsfrihet» og »toleranse» på sitt banner. I tilgift til alle de uhumskheter en Marta Steinsvik i ord og skrift har utöst over den katolske kirke fikk vi i årets siste måneder en pressekampanje som söker sin like i skamlös sensasjonsjakt og tendensiöse forvrengninger såvel som i samvittighetslös publisering av sladder og löse rykter. Av våre ledende presseorganer var det særlig »Aftenposten» og »Dagbladet» som feiret sanne orgier av uefterrettelighet og sensasjonssyke, mens de – ikke minst ved de iöinefallende odiöse overskrifter, hvormed artiklene utstyrtes – viste en utilslöret fryd ved å få höve til å tilsmusse katolisismen. En ting har denne nedslående foreteelse iallfall lært oss katolske nordmenn, og det er: aldri å fremheve vårt lands pressemoral som et mönster for andre land.

I årets löp er ikke mindre enn 3 fremtredende katolske legmenn – alle tre konvertitter – avgått ved döden. Den 26. januar döde konsul Alfred Petersen Wright i Porsgrunn i en alder av 81 ½ år. Han var en landskjent mann, en rikt utrustet og uredd personlighet. Hans konversjon fant sted i 1922 og vakte adskillig opmerksomhet, ikke bare i Porsgrunn, hvis fremste mann han ubestridt var, men også utenom. En annen landskjent og for Kirkens sak varmt interessert mann var grosserer Carl Sund som avgikk ved döden 7. oktober, 60 år gammel. Også han hadde först i sine senere leveår funnet veien hjem til Moderkirken, idet han, tillikemed sin hustru, avla Kirkens trosbekjennelse i 1923. En av hans sönner er pastor Dr. theol. Arne Sund i Molde. I julen gikk så det sorgens budskap over landet at pavelig kabinettskammerherre Peter F. Dahll var hensovet natt til julekveld. Kammerherre Dahll var födt i Molde d. 28 januar 1853 og tilhörte en gammel, ansett Möreslekt. Han var kjent og höiaktet i vide kretser for sin borgerånd, sitt elskverdige vesen og sine allsidige interesser. Kammerherre Dahll inntok en ledende stilling i sin födeby og var i over 40 år engelsk konsul. Foruten å være et höit æret medlem av Videnskapsselskapet i Nidaros innehadde han flere dekorasjoner og var kornmandör av den pavelige Sylvesterorden. Siden sin konversjon i 1921 var han, tillikemed sin hustru, varmt interessert i vår hellige Kirkes fremgang som han stöttet med stor generösitet. For sin betydningsfulle innsats i oprettelsen av en katolsk menighet på Molde blev konsul Dahll i 1924 utnevnt til pavelig kabinettskammerherre, og han viste sin glede over denne sjeldne utmerkelse ved, tross sin höie alder, å drage til Rom for iallfall i en rekke av måneder å tjenstgjöre ved Vatikanet. Han oplevet ikke den glede å se en katolsk kirke reise sig på den vakre eiendom han har skjenket vår misjon i Molde, men få har som kammerherre Dahll gledet sig over selv det minste som vidnet om Kirkens fremgang i Norge. Hans död betyr et stort tap ikke bare for vår menighet i Molde, men for hele vår hjemlige Kirke. R. I. P.

Året 1929 kan således gi nok av stoff både til gledelige og triste betraktninger, men vi norske katolikker, som kjenner tillbunns både folkelynnet og de problemer våre anderledes troende landsmenn tumler med, er ikke i tvil om at Norge står i begrep med å bli en fruktbarere arbeidsmark for den gamle Kirkes trosbud enn det nogensinde har vært siden reformasjonen. Ti hvor meget en overfladisk betrakter og pessimist enn vil legge i den systematiske nedrakning Kirken hertillands har vært utsatt for i de siste par år, et ubestridlig faktum er det dog at katolisismen begynner å bli et norsk problem. Og her tör det være værd å minnes hvad en stor norsk konvertitt, gamle Dr. theol. Krogh-Tonning, engang sa til nedskriveren av disse linjer: »At vår Kirke forfölges, mistenkeliggjöres og baktales er aldeles ikke det værste som kan times den. Det er nu engang sannhetens lodd her i verden. Nei, tusen ganger værre er det, når det gror gress over Kirkens virksamhet og man glemmer at vi eksisterer!» Med usvekket tillit begynner vi derfor året 1930, jubelåret med de store kirkelige og nasjonale minner. I stråleglansen fra Stiklestad og den gjenreiste katedral i Nidaros vil mangt og meget bli sett i et annet lys her i vårt land.

Hvad vi har ödt av arvegull
og glemt av fedres salmetone
i trellekår, mulm og muld,
i kiv og splid vi måtte sone.
Men Olavsdagens klokkeslag
som kimer over fjord og fjære,
de varsler inn den nye dag
til gamle Norges held og ære.