Nordmann bispeviet i Rom

Av Alf Högh

Bisp Olav av Seljas vielse. Romabrev til Credo

Leo IV oldgamle murer oppe på Gianicolo har været vitne til mange historiske begivenheter ned gjennem århundrederne, der har været travelhet omkring dem, både krigersk travelhet og fredelig. Passionssöndag 6 april, allerede för solen var rukket så höit at dens stråler forgylte de ærverdige murer fra den gamle Citta Leonia, hersket der atter liv og bevegelse omkring dem. Bil efter bil arbeidet sig opover bakken og forsvant inn porten til Propagandakollegiet. Den förste bragte Mgr. Offerdahl, utnevnt biskop av Selja og apostolisk vikar for Norge. Noget senere fulgte Mgr. Vallega, tidligere erkebiskop av Smyrna, siste sommer apostolisk visitator i Norge, og mgr. Marchetti-Selvagiani, erkebisp av Seleuca, sekretær for Propagandakongregasjonen. Begge erkebiskopene skulde sammen med kardinal Wilhelm van Rossum vie den nye biskop av Selja. Neppe var de innenfor Propagandaens område, för kardinalen ankom fulgt av bil på bil med nordboer, mest norske og danske. Fremmede gjester i Propagandakollegiets kapell er ikke noget særsyn, men neppe har der för været samlet så mange protestanter. For oss nordboer var det en glede efter gudstjenesten å bli komplementerte for den takt og ærbödighet med hvilken våre i troen skilte brödre hadde fulgt messeofferets og vielsens hellige handling. Blant de fremmötte såes Nordens talsmann i Rom pavelig kabinettskammerherre Conte de Paus, fru minister Irgens, mgr. Offerdahls bror med familie, representanter for pressen og for de i Norge virkende ordener og kongregasjoner, alle Hans Höiærverdighets studenter fra de forskjellige romerske kollegier.

Kl. 8½, tonte Ecce Sacerdos magnus gjennem kapellet og kardinalen holdt höitidelig inntog fulgt av bispene og de assisterende klerikere. Hans Eminense kardinalen blev assisteret av danske studenter, Hans Höiærverdighet mgr. Offerdahl av de norske studenter i Propagandakollegiet. I overensstemmelse med Passionstidens liturgi var kapellet uten enhver utsmykning, selv Pinturicchios herlige altertavle var tildekket; det var en enkel og streng ramme omkring den historiske begivenhet, da den förste av Nordens sönner siden reformasjonen mottok den höihellige bispevielse. Mange tanker drog tilbake til Olav Engelbrektsson, som for 394 år siden som den siste forsvarer av Kirken, fedrenes tro og landets selvstendighet forlot Norge; Passionsliturgiens botsdrakt blev som symbolet på de triste århundreder som ligger mellem de to Olaver, erkebispen av Nidaros og bispen av Selja. I motsetning til de viende bispers violette skrud, blev bispekandidatens hvite messeskrud som symbolet på den glede og de fremtidshåp som denne utnevnelse i vide kretser har vakt. Erkebiskop Marchetti-Selvaggiani fremförte det rituelle krav om bispevielsen for monsignor Olav Offerdahl, utnevnt biskop av Selja og apostolisk vikar for Norge og overrakte kardinalen den pavelige bulle som stadfester utnevnelsen. Formaningen, den såkalte examen, med dens spörsmål og trosbekjennelsen som går foran bispevielsen gikk greit fra hånden, fulgt med störste interesse av alle tilstedeværende.

Mens kardinalen så ved höialteret iförte sig messeskrudet, iförtes mgr. Offerdahl ved et for hövet reist sidealter det hvite pontifikal-messeskrud, assisteret av sine studenter og av kassereren ved Aloysiusforeningen i Oslo, herr sekretær Bergmann, som fungerte som biskoppelig kammerherre under vielsen.

Messen begynner. Den leses samtidig av kardinalen og bispekandidaten, messen »concelebreres», feires sammen av dem, slik som det var meget almindelig i oldkirken og fremdeles gjöres i den greske kirke, mens denne skikk i den romerske kirke kun er blitt tilbake ved preste- og bispevielser. Like efter messebönnen og en bönn for den som skal vies, påkalles Guds barmhjertighet, helgenernes forbönn og all nåde for den nye biskop efter oldtidens sed og skikk ved avsyngelsen av Allehelgenslitaniet. Gripende er det öieblikk da kardinalen vender sig mot bispeemnet, som ligger nesegrus i bönn foran alteret, og gir de tre velsignelser: »At du vil verdiges å velsigne denne utvalgte, ber vi dig, Herre, bönnhör oss».

»At du vil velsigne og heliggjöre denne utvalgte, ber vi dig, Herre, bönnhör oss.»

»At du vil velsigne, helliggjöre og vie denne utvalgte, ber vi dig, Herre, bönnhör oss.»

Mange indelige bönner blev i dette öieblikk opsendt for Olav Engelbrektssons efterfölger.

Alt hvad Kirken gjör har sitt rike, dype innhold, dens liturgi taler til oss om tro og tillit, viser oss inn til kjernen i all Gudsdyrkelse. Klarere og skjönnere enn nogensinne kommer dette frem i de forskjellige vielser. Ved bispevielsen meddeles prestedömmets hele fylde, som er evangeliets opfyllelse og tjeneste i liv og lære, derfor er det Kirken lar de viende bisper legge evangelie-boken på hode og skuldre til den som skal vies, för selve vielsen, håndspåleggelsen, finner sted. Når bispe-emnet ved denne symbolske handling helt og fullt har mottatt evangeliets åk, hvis »byrde er lett og hvis åk er sött» i fölge Jesu egne ord, da först legger de viende bisper sine hender på hans hode: »Accipe Spiritum Sanctum». Motta den Helligånd. Det tar et öieblikk, og i dette öieblikk blir mgr. Offerdahl bisp Olav av Selja. Grepet av storheten i det som er skjedd bryter Kirken ut i en jublende takke og lovsang, i en inderlig præfasjon påkaller den Guds nåde og minner om löftene og nådegavene gitt helt fra Moses og Arons utvelgelse i den gamle pakt til nådefylden og sannhetslyset i den nye pakts prestedömme. Til denne takke- og lovsang slutter påkallelsen av den Helligånd sig. Mens Veni Creator Spiritus mektig stiger op mot Guds nådetrone, salves bispens hode og hender under inderlig bönn om kallsnåde for den utvalgte og om »velsignelse for den som velsigner ham, forbannelse over dem som forbanner ham». Så overrekkes bispestav og bispering, symbolene på læremyndigheten og formælingen med Kirken, endelig overrekkelsen av evangelie-boken, Kristi lære som Kirken og deres biskopper alltid helt og fullt har forkynt ubeskåret og alltid vil forkynne uten feil eller brist til tidenes ende.

Messen fortsetter, læst ved et og samme alter av kardinalen og den nyviede bisp. Efter kommunionen overrekkes bispehuen, mitraen, som ved sine to spisser eller horn minner om de to pakter Gud har sluttet med menneskene, den gamle og den nye pakt, lovens og evangeliets pakt; bispehanskene, renhetens och hellighetens symbol, bisperingen, den guddommlelige velsignelses symbol, alt velsignet og helliget av Kirkens ærverdige bönner. Bispevielsen er over; den nye norske bisp introniseres av de viende bisper, mens koret stemmer i et jublende mektig »Te Deum laudamus», fulgt av den förste biskoppelige velsignelse over alle tilstedeværende, over Norges land og folk, over alle Nordens katolikker, som sikkert i denne stund var i Rom med sine tanker og bönner.

*

Efter vielsen blev der i Propagandakollegiets musikksal gitt en frokost for de innbödne, ved hvilken disse og kollegiets studenter nyttet hövet til å hilse på mgr. Offerdahl. Om aftenen meddelte han höitidelig den sakramentale velsignelse i San Luigi dei Francesi, den franske nasjonalkirke i Rom.

*

Mandag 7. om morgonen var en liten flokk skandinaver, mest norske, samlet ved St. Olavs alter i San Carlo al Corso. Kapellet var vakkert og enkelt smykket med blomster og planter. Biskoppen av Selja leste messen, og mange gikk til Herrens bord. Efter messen rettet Hans Höiærverdighet nogen hjertevarme ord til forsamlingen. Som en röd tråd gikk det gjennem talen hans tillit til Guds nåde og hellig Olavs forbönn, hans fortröstning til de troendes forbönner for ham og Kirken. Talen sluttet med en manende opfordring til samlet bönn for Kirken og Norge.

*

Propagandakollegiet vilde også hedre sin tidligere elev, enda han kun blev nogen få dager i Rom efter vielsen. Mandag var Hans Höiærverdighet derfor innbudt til en liten festmiddag, helt gjennemtrengt av den hjemlige, familiære ånd som er et særpræg for Propagandakollegiet. En av prestene önsket monsignore tillykke og uttalte kollegiets glede over at ennu en av de eldre brödre hadde mottat episkopatets ære. Mgr. Offerdahl svarte med en alvorlig, manende tale, gjennemglödet av den takknemmelighet og kjærlighet som han nærer overfor kollegiet, fölelser som er felles hos alle dem som har hatt den lykke å bli utdannet i Propagandaens tradisjonsrike kollegium. Den næste morgen opfylte Hans Höiærverdighet elevenes önske og leste messen for dem i kollegiets kapell.

*

Blandt de uforglemmelige minner for dem som hadde den lykke å delta i denne historiske begivenhet hörer også bispen av Seljas privataudiens hos Hans Hellighet paven. Den fandt sted tirsdag middag. Pius XI underholdt sig först lenge alene med monsignore i sitt private arbeidsværelse og overrakte ham to kostbare gaver: et bispekors med kjede i gull og en bispering med stor ametyst omgitt av brillianter. Ringen blev i sin tid gitt paven i gave av nylig avdöde kardinal Merry del Val. Efterpå forestillet biskoppen sine studenter for paven i »sala del tronetto». Hans Hellighet hadde ett vennlig ord til hver enkelt av dem og meddelte tilsist dem og alle deres kjære, Norge og hele Norden den apostoliske velsignelse. Til avskjed omfavnet Hans Hellighet monsignor Offerdahl; et gripende öieblikk for alle tilstedevarende. Måtte Kristi statholders gode önsker og velsignelser bære rike frukter i den nye apostoliske vikars virke i Norge, og skjenke ham mange virksomme år i trofast virke for Kirken og sjelene!

Roma, april 1930.