Rabboni; mester min!

Av A. O. Sund

Mörkrets tunge kappe lå ennu sid over by og land. En enslig kvinnes hastige trin skvatt sovende fugl, hennes sorte skjerf fikk tynne stiker til å svaie, blomster til å slippe morgenduft. Stilhet hersker – hemmelighetsfull, knugende! –

»På den tredje dag … noe skulde hende! – Idag! – Var det allerede skjedd? Hvad var skjedd? – Han må ikke være tatt bort! Ingen her för mig! – Men, dersom … ? – Å, hvor har de lagt ham?» – Tanke på tanke jog gjennem hennes sinn, tåre efter tåre perlet over kinnet. –

Evangeliene beretter ikke meget om Maria Magdalena. Men det som skimter gjennem i forbindelse med denne botferdige skikkelse, denne ydmyke, varmtelskende sjel, det har alltid en strålende, diamantren glans; det appellerer direkte til vårt hjertes beste fölelser. Det er dog Johannes, Jesu yndlingsdisipel, kjærlighetens apostel, som fant plass til den ganske særlig nådefulle oplevelse den netop opstandne frelser begunstiget den kvinne med, som han hadde befridd fra en syvfoldig ondskap, og fromme fortolkere fra kirkefedrenes dager så gjerne identifiserte med synderinnen med den kostelige salve (i Lukasev.). I Johannes’s beretning, som ingenlunde kommer i strid med de synoptiske gjengivelser av begivenhetene på Kristi opstandelsesdag – den utfyller blot disse – er det Maria Magdalena, som alene nevnes av de kvinner som på den förste dag i uken gikk for å se til Kristi grav allerede för solopgang, »da det ennu var mörkt». Maria Magdalena må være gått litt tidligere avsted enn de övrige fromme kvinner. Mens disse er på veien, er stenen veltet fra graven. Magdalena er den förste som opdager dette, og alene; som hun er, våger hun ikke engang å nærme sig åpningen; omgivelsenes dysterhet og gravstilheten inngir henne angst. En anelse, som hun kanskje allerede hadde næret på hitveien antar med ett en mistankes faste form. Den jager henne på ilsom flukt tilbake til byen, hvor hun öieblikkelig opsöker Peter og Johannes, og heseblesende melder dem sin nu helt opgjorte mening: »De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham!» –Ingen undre sig derfor over at Johannesevangeliet ikke direkte antyder de andre kvinner, som nu i mellemtiden, förenn Peter og Johannes löpende nådde frem til den tomme grav, hörte englebudskapet om Herrens opstandelse, og siden var vendt tilbake for å bringe apostelflokken melding.

Hvad disse övrige kvinner så kunde melde om hvad de hadde sett og hört, blev grunnlaget for de synoptiske evangelieberetninger. Mulig er det, at Johannes, som löp fortest, og Peter har mött disse kvinner på deres skyndsomme tilbakevei, dersom de da ikke har omgått hverandre. Johannes, som var ung og lett, kan ha funnet sin egen snarvei, mens Peter kanskje er blitt opholdt med å höre på kvinnene, og gi dem beskjed om varslingen i byen. – Maria Magdalena har i mellemtiden fått pustet ut, og er nu også kommet efter. Alt, hvad hun kunde gjöre, hadde hun gjort; nu måtte hun tilbake tiI stedet, hvor han hadde ligget; der kunde hun gråte besst…

Betrakt denne enestående bibelske personlighet, denne av Herren selv fra synden gjenopreiste kvinne, hvis hele nye liv går op i anger og bot, i utrettelig lyst til stadig å opvise nye praktiske tegn på takkfölelse og ærefrykt, et levende kar av fullkommen kjærlighet til Gud.

Betrakt henne her for annen gang ved Jesu åpne grav på opstandelsesdagens årle morgentid. – Selv Johannes’s beretning (kap. 20) er knap nok (skjönt den for denne personlighets vedkommende gir oss mest); og allikevel – eller nettop derfor – undgår vi ikke ved lesningen av den å komme i en sterk og liflig föling med en ydmykhet så sjelden, så skjönn, at den vanskelig kan beskrives. Hun kom for annen gang – og nu i morgenhvitt sollys – til den grav som ikke hadde vært ute av hennes tanker siden Jesu bisettelse, og som hun mere enn noen næret engstelse for skulde krenkes av ondsinnede. – Og dog gir hun ikke efter for sin innerste lengsel å styrte efter de to apostler som allerede var derinne, efterat Johannes hadde avventet Peters komme og gitt denne, apostlenes förste og överste, forrangen til å besiktige graven. »Men Maria» – så leser vi hos Johannes – »stod utenfor ved graven og gråt.» – Denne dobbelte fölelse av sin egen ringhet og stedets hellighet, sammen med respekten for apostlenes höie kallsverdighet, fremkalte hos henne usigelige fölelser som bare fant sin utlösning i hennes varme tårer … En fremskinnende årsak hertil må vi også se i den omstendighet at hun jo allerede visste at noe ekstranoe inntruffet, ufattelig, katastro-ordinært var skjedd og hadde gitt sig selv den idé at Jesu legeme måtte väre ranet. Hun gråt som den må gråte som ennu vil, og ikke kan annet enn tro på sin Herres og frelsers guddom, skjönt grunnlaget for denne tro et öieblikk syntes å ha fått en voldsom rystelse ved falt, på tvers av hennes tros forventning. Og nettop denne hennes kjærlighets vilje til tro, denne mystiske selopgivelse, og dette hennes hjertes skrik efter gjenstanden for sin lengsel, skulde bli så særlig og herlig belönnet av vår opstandne Jesus.

»Og som hun gråt», så fortsetter den hellige tekst (Joh. 20:11 ff.), böide hun Sig fremover og så inn i graven. Og hun så to engler i hvite klær sitte der, hvor Jesu Iegeme hadde ligget, den ene ved hodet og den annen ved föttene. De siet til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hun sier til dem: Fordi de har tatt min Herre bort og jeg vet ikke hvor de har lagt ham. Da hun hadde sagt dette, vendte hun sig om og så Jesus stå der; men hun visste ikke at det var Jesus. Jesus sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem söker du efter? Da hun trodde at det var gartneren, sier hun til ham: Herre, har du tatt bort ham, då si mig, hvor du har lagt ham, så vil jeg ta ham. Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun sig om og sier til ham: Rabboni! (hvilket betyr mester*). Jesus sier til henne: Rör mig ikke, ti jeg er ennu ikke faret op til min far! Men gå til mine brödre og si dem: Jeg farer op til min far og eders far, til min Gud og eders Gud.»

Betrakt denne dypt ulykkelige kvinne, til det ytterste foruroliget ved tanken på det uhörte sakrilegium hun tillegger Jesu fiender, som hun ser istand til å ha rövet og vanæret hennes dyrebare Herres og frelsers siste rester. Ikke skal vi undre oss over at ikke Jesu tidligere gjentatte forutsigelser om sin död, og opstandelse på den tredje dag efter profetenes ord kunde bringe hennes sinn til ro. Endog de nærmeste apostler måtte jo ha den opstandne frelser selv til å åpne deres öine for Gudsundret som var hendt, og dets sammenheng med de gamle skrifter! Meget heller: la oss beundre denne ydmyke kvinnes grenselöse kjærlighet, som tvinger henne til å bli i denne gravenes stiffe lund for å gråte ut sin smerte; og som nu, da ydmykheten ikke kan mer fordre, driver henne til med lengsel å speide inn i graven med sine tårefyllte öine. Tenker vi oss henne så stående foroverböiet der i gravåpningen med ryggen mot haven, forstår vi også godt at hun, da Jesus kom – likesom ute fra haven – uten å iaktta ham så nöie, kanskje også morgensolen virket blendende på hennes forgråtte öine som allerede var vennet til gravmörket, tok ham for havens gartner. Og ennu forståeligere blir denne forveksling, som hun dertil (også) var sig bevisst at gartneren pleide komme der på denne tid av dagen, muligens hadde hun allerede også sett ham på veien; men först og sist, fordi Jesus kanskje med hensikt hadde antatt en slik skikkelse som minst vilde komme til å forskrekke henne.

En plutselig overvettes glede kan også være mere enn vi svake mennesker greier, ennu da, dersom den öieblikkelige overgang skjer fra dypeste kval og smerte til paradisisk fryd og jubel. Ikke så å forstå som om det skulde bety en ulykke om gleden måtte betales med livet, nei, döden av glede i en akt av fullkommen kjærlighet, var ikke den en lmeldas nådefulle lodd? – Gud skjenker sin nåde efter en plan som er Ham, den höieste visdom, verdig; og oss mennesker ofte så ubegripelig. – Först da Jesus uttalte hennes navn (på en slik måte at hun kunde kjenne igjen), skjedde omslaget i hennes sjel – blev med étt pasjonstiden forvandlet til påskefest …

»Rabboni, Mester min!» –

Som et skrik av jubel fra höispent hjerte, blev dette hennes kjærlighets eneste ord til en kantate – til den förste påskesang!… – Den korteste, uten tvil, av alle som er sunget i Guds kirke; likevel den rikeste på tro og fryd noen kvad!

Med sitt affektfulle, höie utrop har Maria Magdalena gitt uttrykk for en side av den menneskelige natur som det ser ut til snart må innregistreres blandt dens primitivere eiendommeligheter, ifærd med å gå over i latent tillstand i den religiöse begeistring og selvhengivelse. Og herover kunde mange betraktninger anstilles, utenfor hensikten med nærværende, som var gjennem en botferdig, varmtelskende kvinnes tårefyllte öine å betrakte det störste under som i verden hendte. Andre måter hadde været å fölge de andre kvinner, eller Peter og Johannes inn i den tomme grav, eller fölge Jesus til Maria, hans egen hellige mor, som vi sikkert kan anta han allerförst har begunstiget med en særegen åpenbaring, selvom evangeliene ikke antyder noe derom; eller fölge ham til de steder, hvor han gjentagende viste sig for sine apostler og disipler i tiden för sin himelfart. – Sannheten om Jesu legemlige opstandelse av döden bekrefter disse tradisjoner bare sterkere og sterkere, ja til overflödighet! For tilsammenlagt imötekommer de alverdens menneskers tvil og vantro i den grad endog, at tilsynelatende motsetninger f. eks. at Jesus ikke tillot Magdalena å röre ved sitt opstandelses-legeme, men vel Tomas, som vi leser om i samme kapitel, forlener beretningen med den höieste grad av troverdighet. Magdalena tillot vel ikke Jesus, for hun hadde allerede gitt bevis på sin gjenkjennelse og tro; Tomas innböd han selv til å erhverve sig det påtageligste sannhetsbevis, som han trengte det for sin tro og sitt apostolat. – Hvor verdifullt enn dette siste vidnesbyrd er blitt oss kristne fra rent menneskelig synspunkt, hvor opbyggende – under religiös synsvinkel – virker ikke, på sin side, opstandelseunderet gjenspeilet i en Magdalenas sjel?

La oss glede oss og juble i denne tid vi feirer kirkeårets störste höitid! Men la oss öke vår glede til nesten salig fryd ved eukaristisk möte og forening med den opstandne Guds- og menneskesönn, som ved hver sjels opstandelse fra synd lover menneskelegemets opstandelse, til evig herlighet!

*) Egentlig: mester min!