Vatikanet i en ny rolle

Av Hiram Motherwell

Verden undret sig ikke så litet for omtrent 20 månader siden, da Lateranforbundet formelt anerkjente pavens stilling som verdslig fyrste og Vatikanet som borgerlig stat. Man undret sig for det förste over den kraft hvormed Vatikanet fastholdt sit krav på verdslig makt og for det annet over den tilfredshet som preget dets holdning ved modtagelsen av bare ca. en fjerdedels knvadratkilometer. Hvorfor en slik, urokkelig påstand om pavens rett til å herske her i verden, parret med en nesten komplett likegyldighet for störrelsen av hans rike?

I de siste uker er dette spörsmål blitt besvart i kjensgjerninger – besvart så rolig og stille at det knapt nok har funnet ekko i verdenspressen; men er derfor et ikke mindre betydningsfullt tegn på den store, praktiske betydning Vatikanet tillegger den nye makt og de virkninger som den sannsynligvis vil komme til å få.

I februar 1930 blev to italienske prester der var bosatt og virket i Kina som misjonærer tatt tilfange og drept av banditter. Den italienske regjering innsendte straks den sedvanlige protest til Kina og var rede til å ta de fornödne påfölgende skridt med vanlig krav på undskyldning, eksemplarisk straff for forbryterne og erstatning til myrdedes slektinger. Men, som en höflighetsform konsulterte regjeringen först den pavelige statssekretær om måten, hvorpå disse krav skulde stilles.

Man kan tenke sig regjeringens forbauselse, da den fikk vite at efter Vatikanets mening hadde den italienske regjering ingensomhelst rett til utföre disse representasjoner.

Den pavelige sekretærs synspunkt var at prestene, hvorom spörsmålet dreiet sig, var i Kina, ikke som italienske borgere, men först og fremst som den katolske Kirkes tjenere og utförte sit arbeide efter Kirkens ordre; retten til å gjöre de diplomatiske forestillinger tilkom derfor ikke den italienske regjering men Vatikanet. Regjeringen svarte naturligvis at en italiensk borger er en italiensk borger, hvilket arbeide han enn utförer. Men Vatikanet fastholdt sin påstand, at dets nylig anerkjendte verdslige herredömme gav det diplomatisk jurisdiksjon i slike tilfeller.

Lengere underhandlinger har ikke fört til nogen overenskomst, men den italienske regjering har avholdt sig fra å ta de sedvanlig påfölgende diplomatiske skridt efter den förste protest til Kina. Hvad en eventuell ordning i dette specielle tilfelle enn blir, så har Vatikanet her klart fremstillet sit synspunkt og dermed konstituert en precedens – den förste i sitt slags – siden dets verdslige politiske stilling blev anerkjent. Hvad dette synspunkt betyr i almindelig politikk er, at Vatikanet fastholder retten til å anse sine prester som sine borgere – borgere av den Vatikanske stat.

De som forundret sig over den tilfredshet, hvormed pave Pius d. XI aksepterte det lille stykke land som verdslig besiddelse, glemte uten tvil, at en stats rett til å tildele borgerskap strekker sig verden over. Vatikanet har i virkeligheten hevdet denne sin rett til å kreve som borgere alle de som står under dets åndelige disiplin.

Der er intet i den internasjonale lov som kan forhindre Vatikanet fra å gi borgerskap til andre nasjoners borgere. Den nuvarende internasjonale lov forutsetter den regjerende stats rett til å lage sine egne lover, innbefattet sine borgerskapslover.

Den italienske lov krever at en italiener, selv om han f. eks. er naturalisert amerikaner, skal som italiensk borger gjöre obligatorisk tjeneste i den italienske arme. De forenede Staters regjering kan ikke beskytte ham, om han vender tilbake til sitt fedreland, hvor italiensk lov er gjeldende. To regjeringer krever jurisdiksjon over mannen og begges krav er gyldige, fordi begge regjeringer råder. I praksis må mannen med dobbelt borgerskap underkaste sig den nasjons lov, hvor han er bosatt, undtagen, i tilfelde av konflikt, denne löses på diplomatisk vis.

Med andre ord, Vatikanet gav beskjed at det ikke engang anerkjente at den franske regjering badde nogensomhelst naturlig rett til å beskytte de franske prester fordi disse var franske.

Den Vatikanske stat kan derfor gi borgerskap til sine prester og alle de andre som vedkjenner sig dens åndelige autoritet, uansett om de har andre borgerlige forpliktelser. Dens juridiske rett til å gjöre dette kan ikke bestrides, da dens politiske herredömme er anerkjent.

Men man tör herav ikke slutte sig til at det er Vatikanets hensikt å gjöre sin borgerlige autoritet gjeldende over hele verdens katolske geistlighet og minst av alt i De forenede Stater, hvor Vatikanet finner den katolske kirkes stilling höist tilfredsstillende. Men Vatikanets rett til å utdele borgerskap er viktig som anvisning på den nye orientering av dets verdenspolitik.

HENSIKTEN MED DEN NYE VERDSLIGE MAKT
Den gamle verdslige makt – der eksisterte för kong Viktor Emanuels armeer bombarderte den romerske mur ved Ponta Pia – var strengt konvensjonell og geografisk begrenset. I sin borgerlige egenskap krevet den pavelige stat skatt og toll, holdt politi, og organiserte armeer, akkurat som en hvilkensomhelst annen regjering vilde gjöre. För 1870 hadde pavens verdslige makt ikke större betydning enn storhertugen av Darmstadt’s.

Den nye verdslige makt vil utstrekke sig både over nasjonale og race-grenser; den vil hevde sin autoritet i samme omfang som andre verdslige makter, men dog på et forskjellig plan.

Siden det sekstende århundre har hver eneste pave vært italiener og Kardinalkollegiet for den langtoverveiende del vært italiensk. Denne kjensgjerning, forbundet med det faktum at pavens tidligere verdslige herredömme strakte sig over en betydelig del av italiensk land, gjorde at mange andre regjeringer betraktet den katolske kirke som »fremmed», og dette var en tilböielighet til å innvikle Kirken i nasjonalistiske rivninger, som kun hindret den i fullförelsen av dens åndelige misjon. Vatikanet blev stadig dypere innviklet i nasjonenes rivalisering, inntil det under verdenskrigen blev anklaget av hvert eneste krigförende land for å intrigere til fiendens beste.

Hensikten med den nye verdslige makt er å gjöre det ennu tydeligere at den katolske kirke ikke er italiensk eller latinsk, men internasjonal; ikke lokal, men katolsk d. v. s. almindelig. Vatikanet har krevet sin gamle rett tiI verdslig herredömme for ganske nye formål.

Allerede i 1885 spores begynnelsen til den nye politikk, da det lykkedes pave Leo XIII å utnevne monsignore Agliardi til pavelig sendebud i Peking og sette ham, på en måte, som beskytter for den katolske misjon i Östen istedenfor den franske regjering. Men Vatikanets nye politikk tok bestemt form under pave Benedikt XV efter verdenskrigen. Kirken var den gang stillet overfor en hel forsamling av nasjoner som hver især sökte å gjöre sin geistlighet til en del av sitt politiske system. Den kjempet hårdt for å forhindre Tsjekoslovakiet i å overta full jurisdiksjon over dets katolske presterskap og har siden vært i stadig konflikt med en del av den nasjonalistiske franske katolisisme, representert av Léon Daudet.

Såsnart den politiske situasjon hadde klarnet tilstrekkelig, klargjorde pave Pius XI Kirkens holdning overfor andre nasjoners politiske gunstbevisninger. I sin rundskrivelse »Ab ipsis pontificatus», offentliggjort 15 Juni 1926, skriver han (henvisende specielt til den franske beskyttelse av de katolske misjoner i Östen): »Det har gavnet misjonærene å stå under denne beskyttelse, specielt når de var utsatt for förfölgelse. Av den grunn har den Hellige Stol ikke forkastet denne beskyttelse. Men den har på ingen måte hatt til hensikt å fremme de planer som utenlandske regjeringer muligens nærer, selv når de handlet til deres egne landsmenns beste.»

Vatikanet har imidlertid metodisk lagt grunnvollen for den nye internasjonale, eller rettere sagt, overnasjonale organisasjon. Med det spesielle formål å danne en innenlands katolsk geistlighet i ikkekatolske land og i almindelighet å gjöre Kirken i hvert land til en integrerende del av det nasjonale livssamfund.

INNFÖDTE PRESTER
Adgangen til forfremmelse stod nu vidt åpen. De nye prester på misjonsmarken, enten de var hvite, sorte eller gule, blev opmuntret til å forberede sig for höiere administrerende tjeneste, samtidig som de religiöse ordeners virksomhed både i Östen og Vesten blev utvidet. Ved utgangen av 1929 bestyrte misjonærene 691 hospitaler, 1,848 frie klinikker; 1,575 asyler for foreldrelöse, 299 gamlehjem, 81 lasaretter og en mengde andre lignende institusjoner.

Blandt de tolv tusen prester på misjonsmarken var mer enn tredieparten innfödte som virket i sitt eget fedreland, mens de de hjemmehörende prester for tyve år siden talte bare noen få hundre. Den store betydning Vatikanet tillegger de innfödte prester blev klart fremhevet i 1923 ved utnevnelsen av den förste hindu til biskop, monsignore Roche. Fire år senere blev 7 kinesiske prester forfremmet till biskoper. Der er intet som hindrer disse biskoper fra å kunne bli erkebiskoper eller pavelige sendemenn, og der er al sannsynlighet for, at i löpet av noen få år vil farvede prelater sitte i Kardinalkollegiet.

Så underlig det enn kan höres, består der i Kirken intet dogme, ingen regel eller religiös fordom som hindrer en hvit, röd, gul eller sort mann fra å bli valgt til pave; dette faktum har stor symbolisk betydning.

Efter krigen har Vatikanet ennvidere erkjent misjonslandenes ökende viktighet ved å beatifisere og kanonisere tallrike farvede martyrer f. eks. Uganda-martyrene og den abyssinske prest Alta Ghebre.

Det forberedende stadium av den nye utenlandspolitikk er derfor vel fremmet. Hensikten er å oprette i hvert land en fast organisert kirke, som ikke lenger administreres av utlendinger, men av höitstående geistlige av lokal race og sprog. En stedegen kirke kan spille en spesiell rolle i det nasjonale liv, ved å temperere den nasjonalisme som arbeider for statens autoritet over Kirken. Dens prester kan da ikke lide overlast på grunn av spesielle hemmende bestemmelser, eller bli utjaget av landet i patriotiske ophisselsestider. Selv i katolske land vil Vatikanets diplomati i ökende grad komme i henderne på landsmenn, der kan tale til sine regjeringer med en autoritet som en utlending vanskelig kunde.

Det annet stadium vil uten tvil bli å gjöre Kirken fullstendig uavhengig av andre regjeringers diplomatiske gunstbevisninger. Den dag er ikke langt borte, da Vatikanet höflig vil takke Frankrikes regjering for de i fortiden utförte tjenester ved å beskytte misjonen i Östen, med den bemerkning, at disse tjenester ikke lenger er nödvendige.

Kirken har naturligvis ingen armeer der kan holde vakt f. eks. under borgerkrig over et kinesisk katolsk munkekloster. Den vil som för appellere til en eller annen regjering, eftersom situasjonen fordrer det, for den nödvendige militære beskyttelse. Det vil kun være en av de ofte forekommende höflighetstjenester regjeringer imellem. Men hele det diplomatiske maskineri og dertilhörende prosedyre vil være i Vatikanets hender, der ikke lenger er avhengig av Quai d’Orsay eller Kvirinalet. Det som var Vatikanet mest imot, var at Kirken stod under den italienske regjerings beskyttelse, hvorved dens universelle, internasjonale karakter led avbrekk.

Med andre ord: hvis Vatikanets utenrikspolitikk fortsetter å utvikle sig som den nu gjör, vil vi i löpet av et desennium eller to se begynnelsen til et nytt Hellig Romersk Rike, overskridende racer, sprog og politiske grenser. Kirken vil ikke kun være en italiensk stat blandt andre italienske stater, eller som i de senere år, et diplomati uten grunn under föttene. Den vil bli et åndelig verdensrike mer enn nogensinde för og også i sin ytre fremtreden overalt åpenbare sig som den universelle, d. e. katolske Kirke.

(Efter Hiram Motherwell i det amerikanske tidsskrift »Worlds Work»,
ved Ella Østenstad)