Den hellige Birgittas minne

Av K. Kjelstrup

Stem harpen, min sjel, og la strengene klinge
med vårbekkens sölvklang og brenningens brus
og löft dig til lovsang på rytmenes vinge
som virakens hellige sky i Guds hus!
Et lysende helgennavn står for mitt öie
med bud fra en tid som var trossterk og stor,
da tanke og kne sig så gjerne lot böie
for Gud og hans kirkes velsignede ord.

Å föres av Gud gjennem trengselens vanne
med motgang og möie all livsdagen lang
til frelse og fryd på de strålende strande,
hvor Lammet på tronen blir hyldet med sang –
Birgitta, det var de velsignede veie
Gud böd dig å vandre i Frelserens spor
for siden med salighets jubel i eie
å be for Guds hellige kirke på jord.

Din rungende röst som profetenes tale
löd manende, truende, myndig og sterk.
Den vakte en verden av treghet og dvale
og kalle Guds kirke til vern om hans verk.
All slapphet og slövhet du revset og truet.
Ditt ord var en tærende, blussende brand,
en baune, hvis flammer ustanselig luet,
en fakkel med gjenskinn så vide om land.

Og efter dig fulgte en fylking av sönner
som löftet det hellige kors over jord,
en skare av dötre, hvis brennende bönner
steg årle og silde fra klostrenes kor. – –
Men seklene gikk, og de nordiske lande
blev skilt fra Guds kirke og visste det ei.
Dog speiler Vadstena i Vätterens vanne
de grånende mure og drömmer om dig.

Ja, reis dig, Birgitta, til bönn for vårt virke!
Nu våkner vårt folk efter sekellang blund.
Nu samles det atter til fedrenes kirke,
hvor Hostien löftes i vigselens stund.
Nu nynner vi atter på fedrenes
sange som bruste i Lunds og i Upsalas dôm –
og efter århundreder tunge og lange
vi stevner påny til det evige Rom.