Av K. Kjelstrup
Det var et i flere henseenden stort og betydningsfullt arsnitt av Moderkirkens historie i Norge som satte sitt preg på året 1930. En omfattende vurdering av de kirkelige begivenheter, det her gjelder vilde sprenge rammen for en kirkelig årsrevy, så der her kun kan være tale om en fremstilling av skjematisk karakter. Når begivenhetene engang kan ses i den rette tidsavstand, vil tiden være inne til å uttale sig om deres betydning for det som er og blir målet for alt vårt arbeide her i Norge i det små som i det store: Kristi kirkes gjenreisning.
Vi hadde ventet med lengsel på at Rom vilde gi oss en ny Apostolisk Vikar, da telegrafen den 13. mars 1930 spredte den nyhet ut over landet at valget var falt på Hs. Höiærverdighet monsignor Olav Offerdahl som siden den 11. oktober 1928 hadde styret det ledige Vikariat som Apostolisk Administrator. Jubelen var stor. lkke bare fordi mgr. Offerdahl var en höireist og edel personlighet som gjennem et langt prestelig virke hadde erhvervet sig en omfattende erfaring og et inngående kjennskap til de kirkelige forhold i vårt vidtstrakte land, men også fordi han vilde bli den förste norskfödte katolske biskop efter reformasjonen. Og gleden herover deltes öiensynlig av mange rettenkende norske protestanter som i utnevnelsen med stolthet så en opmerksomhet mot vårt land fra den hellige Stols side. Både dagspressens kommentarer og utallige privatbrever til den nyutnevnte overhyrde bar vidnesbyrd herom.
Det kan her være pa sin plass å gjenopfriske hovedpunktene i mgr. Offerdahls biografi. Han blev födt i Årdal i Sogn den 12. desember 1857. Som ung folkeskolelærer avla han Moderkirkens trosbekjennelse i St. Paulskirken i Bergen den 31. oktober 1880. Efter å ha vært elev i den såkalte »Ecole Apostolique» i Turnhout i Belgia i nogen år drog han til Propagandakollegiet i Rom, hvor han studerte filosofi og teologi og mottok prestevigselen den 22. november 1891. Sommeren fölgende år kom han hjem til Norge og blev utnevnt til kapellan ved Vår Frue kirke i Tromsö, hvor han nogen år senere blev sogneprest. I 1897 blev han kalt til Oslo, först som kapellan ved St. Olavs kirke og redaktör av ukebladet »St. Olav», senere blev han sogneprest ved samme kirke. Her i hovedstaden falt hans lengste virke, hvorunder han også utfoldet en betydelig literær produksjon. Særlige fortjenester innla han sig ved sin oversettelse av det Nye testament og Salmenes bok. I 1923 blev han forflyttet til Arendal, men allerede året efter kom han tilbake til Oslo for å bli mgr. Gunthers efterfölger som sogneprest ved St. Halvards kirke og provikar for den norske misjon. I 1925 blev han av pave Pius XI, utnevnt til pavelig kammerherre med titelen monsignore. Da biskop Smit nedla sin stilling og blev kalt til Rom, utnevntes mgr. Offerdahl d. 11. oktober 1928 til Apostolisk Administrator – en stilling han altså innehadde ca. 1 ½ år.
Den 6. april 1930 mottog den nyutnevnte Apostoliske Vikar biskopsvigselen i Rom med titelen »biskop av Selja». Herhjemme var man – som rimelig kunde være – litt bange for at den lange reise skulde bli en for hård påkjenning for en mann i biskop Offerdahls alder. Men han gjorde alle engstelser tilskamme, og da han i påsken feiret de biskoppelige funksjoner i Oslo, var det, som om den hvithårede geistlige olding var blitt ti år yngre. Med overströmmende glede hyldedes han av Norges katolikker – særlig ved det store landsmöte for St. Olavs Forbund 2. påskedag – en hyldest, hvis grunntone var gleden over åtter å eie en biskop som leder av Kirken i Norge. Derfor sies det bl. a. i et dikt til hans ære:
Hil dig, du vår nye hyrde, rundet av vår egen ætt!
Måtte Gud la kallets byrde bli dig trötefull og lett!
Löft din röst fra helligdommen, tal til våre sjeles gavn –
Norge hilser dig velkommen i sin martyrkonges navn.
Der begynte nu en anstrengende tid for vår biskop. Meget arbeide lå jo og ventet på ham, og menighetene Iandet rundt rustet sig med lengsel til hans forventede hyrdebesök. Selv gledet han sig særlig til sitt besök i Bergen, hvor han aktet å feire Allehelgens aften, den 31. oktober, i St. Paulskirken – 50 årsminnet om optagelsen i den katolske kirke. Dessverre skulde dette önske ikke gå i opfyllelse. Dog fikk han i löpet av sommermånedene besökt adskillige av våre menigheter i det sydlige Norge. Overalt holdt han kanonisk visitas, meddelte fermingens sakrament og samlet katolikkerne om sig til et festlig samvær. Med særlig glede minnes festdeltagerne i det store Nidarosjubileum den tiltalende og verdige måte, hvormed biskop Offerdahl ledet de store höitideligheter både i Trondheim og på Stiklestad, omgitt av de Apostoliske Vikarer for Sverige, Danmark og Finland samt den engelske Benediktiner, biskopen av Lancaster. Full av vigör og arbeidsglede la han sine planer for den kommende höst og vinter. Men Gud vilde det anderledes. Under en utenlandsreise i misjonens interesser blev den gamle biskop, som lenge hadde litt av åreforkalkning og et svakt hjerte, plutselig syk i den hollandske by Bussum, hvor den norske St. Fransiskus-Xaverius’s sösterkongregasjon har et ordenshus, og hensov stille og fredelig d. 7. oktober. Liket blev bragt til Oslo og begravet fra St. Olavs kirke. Den Apostoliske Vikar for Sverige, Hs. Höiæverdighet biskop Müller, forrettet ved höitideligheten som blev i sitt slags enestående. Det er sikkert ingen overdrivelse, når det sies at aldri er en norsk luthersk geistlig blitt begravet under en så overveldende deltagelse som den der vistes den förste norsk-födte katolske biskop efter reformasjonen.
Så venter Norge atter på en ny biskop. Imidlertid varetas misjonens tarv av den avdöde biskops sekretær, pastor Henrik lrgens, som ved biskop Offerdahls bortgang utnevntes til Apostolisk Administrator.
Det kunde visselig her vært på sin plass å vie det store 900-års jubileum for Olav den helliges död en utförlig omtale. Imidlertid vil Credos lesere sikkert ha baron Gustaf Armfelts velskrevne og interresante beretning i fjorårets septembernummer i så friskt minne at en nærmere omtale blir overflödig. Det store jubileum vil sikkerlig bære sine frukter; ti det minnet det norske folk om nogen notoriske kjensgjerninger som visse personer gjerne söker å stikke under stolen. For det förste: at den kristendom vår store martyrkonge ofret sitt liv for, var den katolske kristendom og ingenlunde en kristendom av moderne protestantisk tilsnitt, enten den nu kaller sig ortodoks eller liberal, reformert eller luthersk. For det annet: at Nidaroskatedralen, vårt lands stolthet og herligste klenodium, er et katolsk gudshus, reist av katolikker og bestemt for katolsk kultus. Og endelig for det tredie: at lutherdommen ikke makter å gi en kirkelig höitidelighet den festivitas situasjonen krever uten å ty til katolisismen for å låne kirkeutstyr, kultusformer, liturgiske drakter o. s. v. Hvorvidt efterligningene alltid faller så heldig ut er et annet spörsmål. Sikkert er det at Nidarosjubileet har ledet opmerksomheten hen på våre fedres gamle kirke i en grad som har falt mangen sneversynt fanatiker tungt for brystet. Derom vidner bl. a. den livlige diskusjon, såvel i dagspressens som i de religiöse bladers spalter, om de såkalte »katoliserende tendenser» innen den norske statskirke. Videant consules…!
Når undtas det nyreiste St. Olavs kapell på Stiklestad, er intet nytt katolsk gudshus blitt innvidd i årets löp. Av våre sösterkongregasjoner har imidlertid både St. Josefssöstrene og St. Karl Borromeussöstrene påbegynt opförelsen av nye hospitalsbygninger – de förste i Porsgrunn, de siste på Hamar. Begge steder er det nybygg som i enhver henseende kommer til å presentere sig som up-to-date på hospitalsvesenets område.
Innen presteskapet har ikke mange forandringer funnet sted i 1930. Dominikanernes personale er blitt foröket, så de nu er 5 i antall. Den unge pater Francois Le Breton som kom til Norge ved jubileumsfestlighetene betegner en gledelig tilvekst blandt de dyktige patres, hvis virksomhet som foredragsholdere, retrettpredikanter o. s. v. der stadig stilles större og större krav til. Pastor Dr. W. Wijn som var prest ved St. Olavs kapell i Tönsberg er blitt utnevnt til det Apostoliske Vikariats sekretær og redaktör av »St. Olav», efterat sogneprest F. Krijn en kort tid midlertidig hadde ledet redaksjonen. Franciskaneren pater Leo van Eckeren er blitt pastor Wijns efterfölger i Tönsberg. En av misjonens veteraner, sogneprest W. Möllenbeck i Fredriksstad, har forlatt Norge for å nyte et velfortjent otium i sitt fedreland, Tyskland. Pastor August Rottier har overtatt hans stilling som sogneprest til St. Birgittas kirke i Fredriksstad. Ennu et tap har vår geistlighet lidt i 1930, idet pater Fidelis Brodmann, av Jesu og Maria hl. hjerters kongregasjon, av sin ordens foresatte er blitt forflyttet til Tsjekoslovakiet. Antagelig vil en annen pater snart komme herop og erstatte ham.
Som det vil ses, har 1930 således i visse henseender vært et overmåte begivenhetsrikt og betydningsfullt år for den katolske kirke i Norge. Vi har meget å takke Gud for og tör med tillit og fortröstning se fremtiden imöte. Det stille, trofaste arbeide i Herrens tjeneste som utföres av så mange edle, selvfornektende menn og kvinner til Moderkirkens gjenreisning i Norge stöttes av så mange forbedere både i den stridende og den triumferende kirke at det nok i sin tid vil krones med seier. »Hvad Norge var, det skal det atter vorde!»