Den katolske kirke i Norge ved årsskiftet

Av K. Kjelstrup

Når vi norske katolikker ser tilbake på de kirkelige begivenheter i det år som svant, festes vårt blikk först og fremst ved den nyordning av den kirkelige administrasjon som den hellige Stol fastsatte ved sine dekreter av 8. og 10. april 1931.

Som bekjent utgjorde Norge fra 1892 av et Apostolisk Vikariat med en i Oslo residerende overhyrde. Allerede lenge har landets store utstrekning vært fölt som en ulempe, når det gjaldt å bevare kontakten mellem vikariatscentralen i Oslo og de 20 menigheter som finnes spredt over det veldige område mellem Nordkap og Lindesnes, og hvorav en del bare kan nåes ved lange og anstrengende sjöreiser. Det har derfor allerede i en årrekke vært gjenstand for de kirkelige myndigheters overvielse hvorledes man best kunde råde bot på dette uheldige forhold. Omsider er altså en ny ordning fastsatt og for en del allerede trådt i kraft. Den hellige Stol har nemlig delt Norge i tre selvstendige og innbyrdes uavhengige kirkelige forvaltningsområder. De tre nordligste fylker, Nordland, Troms og Finnmark (med ögruppen Svalbard) utgjör nu »Nord-Norges kirkedistrikt», mens fylkene Nord- og Sör-Tröndelag samt Möre er et annet selvstendig administrationsområde under navnet »Midt-Norges kirkedistrikt», og den sydlige del av Norge utgjör »Oslo Apostoliske Vikariat». Ennvidere blev det besluttet å overdrage Nord-Norges kirkedistrikt til den tyske ordensprovins av Den hellige Families kongregasjon, mens Midt-Norges kirkedistrikt betros til Picpuspatrenes tyske ordensprovins. Prester av sistnevnte kongregasjon, hvis offisielle navn er »Jesu og Maria hellige hjerters ordenssamfund», har forövrig allerede i en årrekke virket i den norske misjon, idet de bl. a. siden 1921 har hatt sjelesorgen i Halden. Den hellige Families kongregasjon har derimot aldri för virket i de nordiske misjoner. Vi får således fra 1932 av 3 kirkelige forvaltningscentraler i Norge: Oslo, Trondheim og Tromsö. Picpuspatrene har allerede overtatt sitt distrikt, mens patrene av Den hellige Families ordenssamfund först til sommeren vil være rustet til å overta Nord-Norge.

Det er en ikke ringe forandring som således nu finner sted innen den kirkelige virksomhet i vårt land. Det tidligere »Norges ApostoIiske Vikariat» eksisterer altså ikke mer. Måtte nyordningen bli til velsignelse for det kirkelige arbeide og fremme oprettelsen av nye menigheter i vårt vidstrakte land!

Da Den hellige Families kongregasjon er ny her i Skandinavia, tör det utvilsomt interessere »Credo’s» Iesere å erfare at den er en datterkongregasjon av ordenssamfundet »Les Missionaires de Nôtre Dame de la Salette», hvorav en rekke höit fortjente prester virket i Nord-Norge fra 1880 til 1892. Den blev nemlig stiftet i 1895 av salettinerpateren Jean Berthier som önsket å skape et ordenssamfund der var istand til også å ta imot menn som först i en modnere alder hadde fölt den hellige kallelse til å vie sig til Kirkens tjeneste. Den hellige Families kongregasjon som har sitt moderhus i Grave i Holland har skutt en nærsagt fenomenal vekst. Den har nu et stort antall ordenshus i en rekke europeiske land, såsom Frankrike, Tyskland, Holland og Polen, og har av den hellige Stol fått sig overdratt misjonsområder både i Sydamerika og Asia. At det blir disse ansette og dyktige ordensprester som nu skal löfte arven i Nord-Norge efter de uforglemmelige Salettinerfedre tör sikkert betraktes som et betydningsfullt og gledeligt varsel for misjonens fremtid.

Det var i 1892 de siste Salettinerpatres kaltes bort fra Norge efter en rik og fortjensfull virksomhet. Det var patrene Ferdinand Plasse og Auguste Blache som da forlot Tromsö, samt patrene Pierre Jaquemet og Vincent Burille som tok avskjed med Hammerfest. Litt tidligere hadde de i Alta og Trondheim virkende patres forlatt landet. De hadde da nedlagt sitt presteseminarium i sistnevnte by. I 1932 – nöiaktig 40 år senere – begynner altså datterkongregasjonen sin virksomhet i Norge. Det er Nord-Norges nye overhyrde, höiærv. pater Starcke, med patrene Rusche, Buchelmeyer, Görres, Stockmann og Günther som alle allerede befinner sig her i landet og forbereder sig til sin gjerning. Ordensgeneralen, höirerv. pater Trampe, vil selv til sommeren komme til Norge og være tilstede ved pater Starckes overtagelse av Nord-Norge og innförelse i distriktets residenskirke i Tromsö. En ny og betydningsfull milepel i Moderkirkens historie i det höie Nord!

For Midt-Norges vedkommende er, som nevnt, virksomheten allerede overtatt av Picpusfedrene, hvis patres, Witte, Toll og Deutsch, nu pastorerer menighetene i Molde og Trondheim, med St. Olavs kirke i sistnevnte by som distriktets hovedkirke. Distriktets overhyrde, höiærv. pater Cyprian Witte, er velkjendt og avholdt fra sin flerårige virksomhet her i Norge, især som spiritual ved St. Fransiskus-söstrenes novisiat i Sylling. Til dette kirkedistrikt hörer altså også valfartskapellet på Stiklestad som patrene sikkert vil verne om med pietet og varm interesse som de norske katolikkers tradisjonsrike samlingssted ved Olsokfestene. Folkerike byer som Kristiansund og Ålesund vil utvilsomt ved Picpuspatrenes omsorg snart også bli centrer for katolsk virksomhet.

Oslo Apostoliske Vikariat har i det henrundne år ikke fått nogen ny stasjon, men en rekke presteskifter har funnet sted – vesentlig som fölge av Picpuspatrenes overtagelse av Midt-Norge. Den tidligere sogneprest ved St. Olavs kirke i Trondheim, velærv. pastor H. van der Velden, er inntil videre ansatt som sogneprest ved St. Peters kirke i Halden, hvorfra han utpå våren vil drage til Holland for å overta den norske misjons prokura i dette land. Velærv. pastor A. Dietrich som var ansatt ved St. Elisabets Hospital i Trondheim er blitt rektor ved St. Josefs Hospital i Kristiansand. Velærv. pastor F. Krijn som var sogneprest ved St. Olavs kirke i Oslo, blev ifjor i februar kalt tilbake til sitt bispedömme i Holland. Som hans efterfölger i Oslo utnevntes Monsignore dr. K. Kjelstrup som har vært sogneprest ved St. Torfinns kapell på Hamar helt siden denne stasjons grunnleggelse i 1924. Til Hamar kom som konstituert sogneprest velærv. pastor dr. A. Sund som et par år har vært ansatt ved Sankta Sunnivas kapell i Molde.

Som en særlig betydningsfull forandring må det noteres at den Apostoliske Administrator med Propagandakongregasjonens billigelse har overdraget Stavanger til ordensprester av Maristenes kongregasjon som hittil bare var knyttet til menigheten i Haugesund. Pater J. Mangers S. M. er således nu blitt sogneprest til St. Svituns kirke i Stavanger, og pater P. Bzdyl S. M. sogneprest ved St. Josefs kapell i Haugesund. Den tidligere sogneprest i Stavanger, velærv. Pastor P. Mæsch, er blitt sogneprest ved St. Ansgars kapell i Kristiansand som efterfölger av velærv. pastor C. Riesterer der er blitt spiritual ved St. Fransiskus-Xaveriussöstrenes novisiat i Sylling.

Året 1931 har også sett en kongregasjon nedlegge sin virksomhet i Norge efter 8 års arbeide i og omkring Oslo. Patrene B. Dülmer og G. Rupp av Jesu-hjerte-prestenes tyske ordensprovins – begge to i höi grad avholdte og dyktige prester – blev nemlig kalt tilbake av sine ordensforesatte, hvorved Jesu-hjerte-menigheten på Stabekk ved Oslo gikk over tiI sekulargeistligheten. Velærv. pastor H. van der Vlugt som för var kapellan i Bergen blev ansatt som sogneprest på Stabekk. Hans efterfölger som kapellan ved St. Paulskirken i Bergen blev den nyvigslede norske prest velærv. pastor A. Högh som tillike har overtatt ledelsen av menighetens skole. Ennu en nyordinert prest ankom i årets löp fra Rom, nemlig velærv. pastor dr. G. Gorissen som har fått sitt virkefelt i Oslo som det Apostoliske Vikariats sekretær og hjelpeprest ved St. Olavs kirke. En del ytterligere forflytninger vil selvsagt finne sted, når Nord-Norges kirkedistrikt til sommeren overtas av Den hellige Faimilies kongregasjon og de i det höie Nord virkende sekulærprester må overflyttes til Oslo Apostoliske Vikariat.

Med stor glede ser vi norske katolikker den voksende popularitet og anseelse som våre kjære Dominikanerfedre i Oslo vinner i vide kretser av vårt folk. Den som forfatter og foredragsholder særlig kjente pater A. Lutz har atter beriket vår katolske Iiteratur med en del ypperlige brosjyrer over aktuelle emner og har i årets löp foretatt flere foredragsturneer som overalt har samlet mange tilhörere og vakt levende interesse.

Også våre sösterkongregasjoner kan se tilbake på et begivenhetsrikt år. St. Fransiskus-Xaveriussöstrene, hvis hospitalsutvidelser i Bergen og Stavanger har krevet en ikke ringe ökning av personalet, har funnet det hensiktssvarende å trekke sine söstre tilbake fra Stabekk, hvor deres eiendom »Lisieux» er blitt övertatt av St. Antoniussöstrene som fortsetter den ambulante sykepleievirksomhet St. Fransiskussöstrene ofret sig for. I Arendal har St. Fransiskussöstrene skredet til store utvidelser ved å opföre et imponerende nybygg til sitt gamle hospital. Utpå sommeren vil den nye klinikk stå fullt ferdig og bli höitidelig åpnet.

Vårt lands eldste og störste sösterkongregasjon, St. Josefssöstrene, har likeledes i de senere år stadig måttet sætte nye byggeforetagender i gang for å tilfredsstille de voksende behov for sykeplass og moderniseringer. I 1931 er således et nytt prektig hospital opfört i Porsgrunn og höitidlig inviet av den Apostoliske Administrator höiærv. pastor H. Irgens i nærvær av kongregasjonens provinsialpriorinne ærv. Mére Zoë og byens og fylkets autoriteter, læger o. s. v. Det nye store sykehus som er utstyrt med alle et moderne hospitals tekniske hygieniske innretninger er ved en flöi sammanbygget med den gamle klinikk, hvori bl. a. operasjonssalene befinner sig.

Ennu en ny og monumental hospitalsbygning må her nevnes. Det er de driftige og ansette St. Karl Borromeussöstre på Hamar som har realisert sin dröm om å opföre et sykehus efter de allermoderneste prinsipper. Den nye klinikk som er en pryd for Hamar by er ved et höit gotisk klokketårn på 4 stokverk bygget sammen med den gamle St. Torfinns Klinikk, hvori også menighetens vakre kapell befinner sig. Nybygget er i förste rekke en öienklinikk, men tar også imot syke som trenger annen lægebehandling. St. Karl Borromeussöstrene akter nu også å bygge et moderne hospital i Molde, hvor de lenge har måttet arbeide under meget primitive og trykkende forhold.

La mig til slutning nevne at året 1931 også hvad konversjoner angår har vært et godt år for den gamle Kirkes virke i Norge. Striden og spliden innen den norsk-lutherske statskirke må nödvendigvis – ved siden av den tragiske avkristning den for en del förer med sig – lede opmerksomheten hen på den Kirke som i majestetisk enhet er virkeliggjörelsen av Kristi ord om »een hjord og een hyrde». Vi ser derfor fremtiden imöte med de beste forhåpninger om fortsatt fremgang for våre fedres gamle kristentro.