Familjen, det kristne samfunds grunnvoll

Av K. Kjelstrup

For ikke mange år siden uttalte en av den gamle, historiske kristendoms störste motstandere i Tyskland: »Om 100 år vil der ikke mere finnes nogen familie». Hertil svarte en katolsk geistlig: »I såfall vil der om 200 år heller ikke mere finnes noget sivilisert samfund». Heri har han utvilsomt rett. I stedenfor å kalle mitt lille opsett for »familien, det kristne samfunds grunnvoll», kunde det derfor likeså godt kalles: »Familien, det siviliserte samfunds grunnvoll». Ti de to ting faller i grunnen sammen.

All kamp mot kristendomen og kristne institusjoner förer nemlig i sine siste konsekvenser til barbariet. Behöver jeg for oplyste kristne å före bevis for at ekteskapets ouplöselighet og hellighet, familielivets lykke og barneopdragelsens etiske grunnsetninger er goder som kristendommen har skjenket oss og som står og faller mea den? Likesom den moderne videnskaps fartöi seiler under autonomiens stolte flagg, således söker også våre moderne samfundsforbedrere gjerne å overföre autonomien på det moralske område. Det skjebnesvangre rop på frigjörelse fra alle hemmende bånd og skranker i det seksuelle liv er ikke annet enn de siste konsekvenser av den såkalte »intellektuelle frihet» som Immanuel Kant gjorde til et postulat for den videnskapelige forskning. Men herom må vi, den klassiske kristendoms forkynnere, hevde: at hvis den menneskelige ånd vil tilbakevise enhver höiere supplering og ledelse, då krever den for sig den svake slyngplantes frihet til å lösrive sig fra trestammen for hjelpelöst å synke sammen, planetens frihet til å turde forlate sin bane for håplöst å knuses av andre himmellegemer. Forarmelsen og oplösningen i det ideelle liv innen vår ikke-kristne medverden vidner klart og tydelig om at en sådan frihet ikke blot er lovlöshet, men endog en forsyndelse mot naturen.

I de stormangrep som i våre dager rettes mot familiens helligdom merker man kun altfor tydelig motsetningen mellem livs-og verdensanskuelsene. I den verdensanskuelse som slår vern om familien og familielivet, nemlig den kristne, står mennesket med Guds eget innsegl på pannen. Han syner sig her som et vesen der er utrustet med en suveren sjel med alle dens fortrin, som et vesen der skal vedbli å leve i all evighet. Den moderne, nyhedenske livsanskuelse derimot nedverdiger og forringer mennesket ved å frata det dets adel og kosteligste smykker. Ifölge dens lære er mennesket ikke mere skapt i Guddommens billede. Dets barndoms- og ungdomshjem tör ikke mere henlegges til Paradiset, men må sökes blandt de ville dyr i Afrikas urskoger. Viljens frihet fremstilles som en veldig illusjon, likeså sjelens udödelighet og saliggjörelse i evigheten. Med sitt åndshovmot har således den nyhedenske livsanskuelse berövet mennesket alle dets adelsmarker i den synlige skapnings verden og – åndelig talt – fört det til tiggerstaven.

I lyset av disse kjensgjerninger må kampen mot det kristne familieideal betraktes.

Men her er det nettop vår tids revolsjonære samfundsforbedrere glemmer den enorme taknemmelighetsgjeld, hvori det moderne samfund og, ikke minst, kvinnen står til den gamle kristendom. Man glemmer hvordan det så ut i de hedenske samfund ved kristendommens fremtreden og hvordan det ser ut i hedningeverdenen den dag idag. Ved å forkynne ekteskapets hellighet og uoplöslighet har Kristi kirke löftet kvinnen op fra hennes dype fornedrelse og gitt henne en ophöiet verdighet som hustru og mor og prestinne i familiehelligdommen, samtidig med at barnet, frukten av det ekteskapelige samliv, er blitt en dyrebar gave fra den Allerhöieste.

I den helligste og ærverdigste av alle böker fortelles det at Gud löftet sin skaperhånd over det förste menneskepar, velsignet det og sa: »Voks og former eder og opfyll jorden!» (I Moseb. 1, 28). Guds förste velsignelse for menneskene var altså en ekteskapsvigsel, en familievelsignelse! Gud velsignet det bånd som forenet hjertene, som omslynget familien. Han satte sitt innsegl på helligdommen, og i dette innsegl lyser tre edelstener: hellighet, enhet og uoplöselighet.

Om menneskene blott aldri hadde glemt disse Guddommens hellige vigselstegn! Strömmer av blod og dynger av smuss hadde menneskeslekten da undgått. Det er vistnok sant at der aldri har eksistert et folk som helt har forkastet ekteskapet. Til alle tider og i alle verdensdeler, hos Europas og Asias gamle kulturfolk såvel som hos örkenens nomader og buskmennene i Afrikas indre har ekteskapet og familien alltid holdt sig i en eller annen form. Men hvor blev det av edelstenene som prydet Guds innsegl? Hvordan gikk det med enheten, helligheten og uoplöseligheten selv hos de höiest siviliserte hedenske folkeslag?

Hvad var det annet enn polygami, når den romerske statsreligion gjorde adgangen til skilsmisse så lett for kvinner og menn at ekteskaper av lengere varighet blev en ukjent ting? Sempronius’s hustru gikk uten sin manns tillatelse til de offentlige idrettsstevner og blev forskutt. Antistius’s hustru led samme skjebne, fordi hun engang hviskende hadde underholdt sig med en ilde beryktet fraskilt frue. Sulpicius mötte sin hustru på gaten uten slör og jog henne öieblikkelig ut av huset. På en romersk gravsten priser en mann sin avdöde hustrus dyd, fordi hun kun hadde vært én manns hustru. I sannhet en eiendommelig gravskrift! Men man vil forstå den, når man leser hos Titus Livius at de romerske kvinner ikke regnet sin alder efter de skiftende konsulater, slik som mennene, men efter antallet av de menn de hadde vært gift med og siden forlatt. Og det var ikke bare det suksessive mangegifte som blev tillatt av loven, men også det samtidige. Ti ektehustruen hadde ikke lov til å beklage sig over at hennes mann var en hyppig gjest i bordellene. På samme måte ser vi i våre dager at kineseren og hinduen ved siden av sin lovlige ektehustru har full frihet til å ha såkalte medhustruer.

Hos nesten alle nutidens hedenske folkeslag hersker flerkoneriet med all sin brutalitet, sjalusi og annen elendighet. Muhameds tilhengere regner sin fullkommenhet efter antallet av hustruer. Kongonegeren vurderer sin rikdom og innflydelse efter sin buskaps störrelse og sine hustruers antall.

Hvor dypt sank ikke menneskeslekten i råhet og umoral, så snart ekteskapets enhet og uoplöselighet var et tilbakelagt standpunkt! Selv jödefolket lærte under sin babyloniske landflyktighet å sönderrive det ekteskapelige bånd. Offervillige og tro hadde Jerusalems kvinner fulgt sine menn, da seierherren förte dem i lenker til Babylon. Forfört og overlistet av hedenske kvinner forlot en mengde jöder sine hustruer som jamrende og klagende tiltrådte tilbakereisen gjennem örkenen, idet de forbannet sine menn.

Og det ser ingenlunde ut til at forholdene i hedningeverdenen i våre dager er på vei til å bedres. Ene og alene den gamle historiske kristendom, katolisismen, med sine klare linjer i tro og moral og sin urokkelige trofasthet mot overleveringens hellige arv kan her hitföre en endring. Hos de gamle romere tillot de tolv tavlers lov å oplöse et ekteskap, hvis hustruen efter et par års forlöp ikke hadde skjenket sin mann noget barn. Den dag idag gjelder den samme regel både i Kina og Japan. Og i India inneholder Manus lovbok fölgende bestemmelse: »En hustru uten barn kan forskytes efter otte års ekteskap, en hustru hvis barn dör, efter ti års og en hustru som kun föder sin mann dötre efter elleve års egteskap». Den dag idag jager zulunegeren sin syke eller barnlöse hustru ut av sin hytte og forlanger av hennes far at det kveg han har betalt for henne leveres tilbake. Og for beduinen er den ubetydeligste uoverensstemmelse tilstrekkelig grunn til å uttale det brutale og hjertelöse: »Du kan gå!» Dermed jager han henne ut i den öde örken, bort fra barnene som hun har födt ham, grusommere behandlet enn kveget selv.

For å gjöre en ende på all denne navnlöse elendighet, gjenreise familiens helligdom og gjengi den litt av Paradisets hellige duft har Guds enbårne sönn gitt ekteskapet et sakraments verdighet og smykket det påny med det gudommelige innsegl, hvori de tre hellige edelstener funkler: Hellighet, enhet og uoplöselighet. Med gudommelig autoritet sönderrev han det skilsmissebrev som Moses hadde gitt jödene »for deres hjerters hårdhets skyld» og gav menneskene den eneste ekteskapslov som gjelder og skal gjelde til tidenes ende: »Derfor skal mennesket forlate far og mor og forbli hos sin hustru, og de to skal være ett kjöd. Hvad Gud altså har sammenföiet skal mennesket ikke adskille» (Matt. 19, 5-6).

Og mon det ikke for oss kristne er en höist betydningsfull kjensgjerning at Kristus i 30 år av sitt liv helliggjorde, familielivet ved å ta del i alle en families sorger og gleder? Det var tilvisse heller ikke uten en bestemt hensikt at Frelseren begynte sin offentlige virksomhet som lærer og undergjörer ved en bryllupsfest. Med gripende og betydningsfulle ord skildrer Skriften ekteskap og familieliv, idet den sammenligner det med det hellige og ulöselige bånd som består mellem Kristus og hans kirke. »Mannen er kvinnens hode, likesom Kristus er Kirkens … I menn, elsk eders husfruer, likesom Kristus har elsket Kirken og hengitt sig selv for den» (Efes. 5, 23-25).

Her er ikke sted og anledning til å komme inn på de mange foruroligende moralske bröst vårt samfund for tiden lider av. Jeg skal bare nevne at vi her i Norge har de mest radikale ekteskapslover i hele verden næst efter Sovjet-Russland. Og hvordan har de virket? For 30-40 år siden var der 4-5 skilsmisser pr. år, i 1926 var tallet steget til 680 skilsmisser og i 1928 var tallet 804.

Overfor slike kjensgjerninger kan det være på sin plass å minne om et ord av den berömte franske forfatter og psykolog Paul Bourget. Han sier: »Skilsmissen er et suksessivt og regulænt polygami, og enhver form for polygamiet er et tegn på at rasen går tilbake, förenn den går aldeles tilgrunne. Fölgen vil först og fremst bli en oplösning av ethvert menneskelig samfund i lösrevne individer uten nogensomhelst solidaritet. Ved enden av enhver revolusjon möter man de tragiske ord som Robespierre ropte engang, da man presset ham til å underskrive et oprop til folket: »Men i hvis navn?» Når man har ofret alt, samfund og familie, for individet, i hvis navn skal man da si til dette individ: Gi nu dig selv som offer for den almene interesse!»

Dette er sanne og treffende ord. Ti skal hustruen kun være sin manns elskerinne og barnet betraktes som en byrde man må overlate til det offentliges försorg, da får vi atter barbariet, hvor den utöilede individualisme driver samfundet mot avgrunnen. La kristendommens höie, lyse idealer atter skinne for vår slekt rundt omkring i de tusen hjem, för det er for sent. Tilbake til kristendommen, den fullstendige kristendom, den katolske eller universelle kristendom som ikke firer og ikke går på akkord! Man vil kalle oss reaksjonære, fremskridtsfiender, gammeldagse. La dem bare gjöre det! Det tar vi med den störste sindsro. Det kan her være på sin plass – som en passende slutning på denne hverdagsbetraktning – å lyfte til schweizerprofessoren dr. Bettex’s manende appell til alle dem som av feig menneskefrykt svikter sin overbevisning og knekker sammen, såsnart de beskyldes for å være »gammeldagse»:

I som er arvinger til det evige liv, men er blitt smittet av tidsåndens og dannelsens serum, gi dog slipp på tilbedelsen av denne tid og dens visdom! Overlat til dens egne barn å hovmode sig av å tenke tidssvarende, være på höide med tiden og gå frem med den. Derved godtgjör de bare sin forgjenglighet. Har vel nogensinde en profet eller apostel, ja Kristus selv vært tidssvarende? Nei, da vilde deres samtids barn ikke ha hatet, forfulgt og korsfestet dem.

» Moderne, moderne!» roper alle: Forleggeren som vil selge en roman, dikteren som önsker å få et drama opfört, parvenyen som bygger sig en praktfull villa, möbelfabrikanten såvel som brudeparet som bestiller sitt utstyr. Der finnes intet ord som gjör et frykteligere inntrykk på våre moderne samfundsformatorer enn ordet »foreldet» eller »gammeldags». Men vi som kjemper for umistelige verdier setter vår ære i å være gammeldagse som solstrålen og stjernenatten, som morgenduggen og den frådende bölge, gammeldagse som moderkjærligheten og barnesmilet, som tåren og bönnen og alt som for evig vedblir å være skjönt. Vi vil være umoderne som alt det evig sanne, gammeldagse som bönnen og Jobs klage, som Davids bot og Salomos visdom, som Esajas’s og Daniels profetiske ord der svever over århundredene som en örn over fjelltoppene, gammeldagse som Bergprekenen, Romerbrevet og Johannes’s Åpenbaring. Vi vil ikke gå 100, men fulle 1900 år tilbake i tiden. Gid vi kunde se og höre det mange profeter önsket å se og höre og ikke har sett. Vi önsker ikke å være tidens, men evighetens barn.

Moderne oseandampere, hotellinnretninger og samferdselsmidler, teleskoper og mikroskoper vil vi prise. De er bedre enn de gamle. Men en nymodens Gud og en nymodens Kristus, en nymodens kristendom og en nymodens moral som tillater de hesligste synder og bryter ned hvad Guds sönn har opbygget vender vi oss bort fra med forakt. Vi kjenner ikke no annet fremskridt enn »nærmare Gud», ingen bedre dannelse enn utviklingen av Guds hellige billede i oss. Og under den stakkars syndige, fredlöse moderne menneskehets selvforherligende lovsang lytter vi til den kommende doms fjerne torden, da englene vil fly over himmelen og forkynne Jesu Kristi komme, når han kommer som de levendes og dödes dommer, »den samme igår og idag og i all evighet».