Livet og döden

Av K. Kjelstrup

Vårt liv er en vandring i korsets tegn
og på dödens vei.
Snart hviler vi stille bak gravens hegn
både du og jeg.
Om rosene blusser og himlen er blå
og livet har jublende fester –
når döden oss kaller, vi alle må gå
og lydige fölge vår mester.
Ti aldri går döden glip av sitt rov –
det er livets lov.

Men ve oss, om ikke bak gravens rand
og den dystre port
vi skimtet et annet og bedre land,
så fagert og stort.
Der hviler den trette fra arbeidets jag,
der svales all jordlivets smerte.
På dödsleiets natt följer solgyllen dag
med fryd for det engstede hjerte.
Så lyser en evighet over vår ferd,
ger livet dets verd.

Ja, dyster er döden og hårdt er dens bud –
et truende sverd,
men hårdest for den som ei kjenner sin Gud
og lidelsens verd:
Ti Golgatas fyrste har fjernet dens brodd
og vunnet i döden sin seier.
Hvad gjör det, om lidelsen her er vår lodd,
når evighetshåpet vi eier?
Guds kjærlighet lyser i dödsnattens ve
fra Golgatas tre.

Men glemte du målet for jordlivets strid
og evighetskrav,
og har du forkjertset den kostbare tid
som Herren dig gav
til vekst og til modning, blir angsten din del,
når skygger på livsveien faller.
I pjalter du hyller din sitrende sjel,
når dödsklokken klemter og kaller.
Gir evighetshåpet ei lys på vår ferd,
er alt uten verd.

Så lever vi livet i tålmod og tro
i sorg og i lyst.
Så signer vi döden – den er kun en bro
til hjemlandets kyst.
Tålmodig, tålmodig og rustet vi går,
beredt til å ofre og miste.
Da faller ei döden os lenger så hård,
da lyser Guds smil på vår kiste.
Så synker vi trygt i Guds kjærlighets favn
og signer hans navn.