Sigrid Undset, 20. Mai 1932

Av J. Theeuwes

Sigrid Undset fyller idag femti år.

For et tidskrift som Credo ligger det selvfölgelig snublende nær å feste sig idag mere særskilt ved hennes innsats i vår hellige kirkes sak her i Norden. »Sigrid Undset som katolsk forfatterinne» kunde synes et passende emne, men det vilde samtidig vekke den uheldige suggestion, at det lot sig gjöre å sette skille mellem hennes katolske arbeiden og de andre. Jeg tror ikke at en slik skjelnen kan finne nogen stötte i hennes forfatterskaps realitet. Omne verum, catholicum. Alt som er sant, er katolsk.

Som forfatterinne har Sigrid Undset i grunnen alltid vært katolsk, all den stund hennes verk gav et sant billede av virkeligheten.

At dette billede, siden hun for snart ti år tilbake blev katolikk, har vokset sig sikrere, mere perspektivisk og mere utpreget, forminsker ikke det faktum, at det også den gang slig som det trådte frem i hennes tidligere verker, var sant og riklig – og fölgelig katolsk. Så vidt jeg vet, har hun aldri behövet ta noget tilbage av det hun tidligere har skrevet. Hun behövet ikke å forandre sitt virkelighetssyn, da hun blev katolikk, hun fikk snarere bekreftet, utvidet og fullstendiggjort det. Det hun hadde sett av virkeligheten för, hadde hun sett riktig – det hun siden kom til å tro, bekreftet og utvidet bare det hun hadde sett. I kraft av sitt kunstneriske syn og sin vidtfavnende viden hadde hun gode grunner til å mene, hun så virkeligheten i dens helhet en smule bedre og dypere enn de fleste dödelige ellers (noget som forövrig ingen leser lenge kunde være i tvil om at hun gjorde), og hvis hun nogen gang har trodd, hun var et halvt århundre forud for sine samtidige i så henseende, kan man vel ikke annet enn innrömme, at denne tro var meget berettiget. Men da må det jo også ha vært en både betryggende og bestyrtende opdagelse for henne, da hun fikk se, at det i snart to tusen år hadde eksistert en institusjon som faktisk alltid hadde hatt det samme syn på virkeligheten uten nogen kunstnerisk evne og viden forövrig. Det må ha været nokså forunderlig, da det gikk op for henne, hun hadde vært katolsk forfatter lenge för hun tenkte på å bli et katolsk menneske.

Det er ganske riktig, at det især i Sigrid Undsets förste verk finnes ting som er farlige for umodne mennesker. Men farlig er nu virkeligheten selv like fult. Ingen forfatter er forpliktet til å skrive for bare bakfischer og umodne. Sånne er det andre som har den plikt å stå vakt om. Men det er ingen grunn til utfra katolsk moralopfatning å ta avstand fra det. Det billede av virkeligheten, slik som hun gir det i hele sitt verk fra först til sist, er ikke forvrengt, ikke ensidig, ikke revet lös fra sin sammenheng og plass i helheten. Hvis noget av det hade vært tilfellet, da kunde man ha kalt det for ukatolsk, selv om det ellers hade værf ufarlig i gjengs forstand. Når Vårherre våger det voksne menneske ut i hele den faktiske virkelighet, hvor farlig den enn er, gjör en forfatter intet annet enn å efterligne Ham, hvor han bringer oss virkeligheten nærmere, bare han gjengir den så fullkomment, så mangesidig og så ordnet som den er. Bare han m.a.o. gjör det med full og objektiv rettferdighet. Og det er netop det som er Sigrid Undsets specielle styrke.

Når somme sier, hun er tunglest og langtekkelig, så kommer det derav at de ikke skjönner, hvordan alt dette trengtes for å yde virkeligheten full retferdighet. Hun kan ikke slippe hverken sine personer eller tanker, för hun har gått tilbunns i dem og gjort dem full justis. Derav hennes mange reservasjoner, restriksjoner, skjelninger; derav stadig nye forviklinger, nye loddinger, nye nyangser; derav alt det omfattende og beskrivende og tempo-suggesjonen. Man har sagt, at Sigrid Undset er ubarmhjertig overfor virkeligheten. Det er kanskje rettere å si at virkeligheten er ubarmhjertig ovedor henne. Hun kan ikke slippe den. Hun må se den. Hun må se den uttömmende.

Men, som sagt, det er frem for alt i hennes senere arbeider, det katolske syn på virkeligheten kommer mere utpreget og utvidet frem. Jeg tror ikke man gjör nogen urett, når man sier, at det er i hennes verk, det katolske vidnesbyrd for förste gang har funnet et fullverdig uttrykk her i Norden. Fra för hadde vi nogen gode og flere mindre gode, dog velmente hagiografier. Vi hadde polemiske brosjyrer, snart heftige, men alltid fragmentariske. Vi hadde rörende reisefortellinger, opbyggelige noveller og personlige bekjennelser. Men vår apologi hadde ennu ikke nogen dypt menneskelig röst med noget riktig klangvolumen. Vår apologi måtte nöie sig med defensiven, snart til venstre, snart til höire. Nogen offensiv på alle fronter på en gang kunde det ikke være tale om. Der har inntruffet en næsten utrolig vending i så henseende, og her er det en ny Jeanne d’ Arc som gir signalet til attakken.

Over hele Europa og delvis også i Amerika tegner det til en ny æra for apologetikken. Vinteren er forbi, og våren nærmer sig. For femti eller fem og tyve år siden var det videnskapen som satt i höisetet. Videnskapsmennene var selvsagt overlegne, og apologetene var selvsagt beskjedne. De siste hadde det ikke godt. Filologen påstod at sprogene ikke var opstått av en eneste stamme og bad oss revidere vår kristne lære om menneskehetens herkomst fra en eneste stamfar. Apologeten tok fatt på sprogstudier. Geologen og biologen forsikret at mennesket var et tilfeldig naturens lune. Apologeten studerte geologi og biologi. Etnologen hadde nöiaktig regnet ut, hvordan religion og moral tilfeldigvis var opstått som tilfeldige postulater av utviklingen. Apologeten studerte etnologi. Historikeren reduserte den hellige Skrift til babyloniske og assyriske påvirkninger, og apologeten studerte assyriologi, mytologi og semitiske sprog. Kirkehistorien var en eneste stor slagmark, og apologetena gransket og gravet i kildene. De presterte et umådelig arbeide disse stakkars apologeter, men det var næsten alltsammen munkeverk og der er ingen mer som leser det. Videnskapen gikk plutselig på tilbaketog, delvis for apologetenes verk, delvis for resultatene av dens egne studier, men frem for alt fordi der temmelig uventet inntraf et fulstendig omsving i livsvurderingen. Især efter krigen gikk det op for folk, at videnskapen var i grunnen av underordnet betydning for livet. Det er pussig å se hvordan avisene og folketalerne pludselig blev nödt til. å si: »En kjendt videnskapsmann har sagt», hvor de för kunde nöie sig med å si: »En ·videnskapsmann har sagt». Videnskapen leder ikke mer idag. Det er ikke lenger professoren som er profeten. Vi synes idag at livet er viktigere enn videnskapen, et velordnet hjem viktigere enn et stort universitet. På det literære område kommer denne nye livsvurdering til uttrykk i vitalismen, på det sociale område i fascismen og kommunismen. Når vi for fem og tyve år siden fikk professorer på visitt, overlesset med gamle papyrus’er og fragmenter av gamle stener og fossiler og de sa: »Mine herrer, vi har funnet, at visse böker ikke blev skrevet av Moses slik som Deres kirke påstår; vi har funnet at et vers hos Johannes er interpolert senere; og at navnet Cornelius ikke har noget med hornkveg å gjöre, så det er med urette bönderne i Frankrike dyrker St. Cornelius som febestandens vernehelgen», da blev vi temmelig forferdet og svarte, at vi-med det samme vilde undersöke saken nærmere. Men når de kommer idag, smiler vi og svarer: »Jo, det er interessant, at Dere graver Dere ned i jorden og i gammelt stöv og henter alle mulige morsomme ting frem av begge deler. Vi setter pris på det på en måte, og vi vil se alvorlig på de raritetene, Dere har funnet frem, når det passer oss, men Dere vil da vel innrömme, at det er nu viktigere å leve, å leve naturlig og lykkelig og trygt, å ha et harmonisk hjem, å finne veien til et godt forhold mellem kjönnene og mellem höi og lav i samfundet. Kan Deres videnskap opvise nogen resultater her? Kan den skaffe unge mennesker som gifter sig garantier for at det skal vare? Begge önsker sånne, ingen kan gi dem. Våre katolikker har sånne, når de lever efter sin tro. Når de lever efter sin tro, lever de faktisk naturligere, lykkeligere og tryggere enn andre. Vår tro gjör sin mann glad. Gjör Deres spissfindigheter det? Dere er så fryktelig alvorlige, det er godt selvfölgelig, men hvorfor er Dere det sent og tidlig, i tide og utide?»

For hver dag som går, blir vår apologi mere og mere offensiv. Vi konstaterer konkurs på konkurs utenfor vårt kamp, sammenbrudd på sammenbrudd. Og fru Undsets kunst er fra först til sisst en ubarmhjertig fastslåen av, at selv med alle tenkelige gunstige betingelser er Iykken d. v. s. livet nu allikevel uopnåelig på bare naturlig basis. Der er nu engang en ting som har sitt forstyrrende spill iblandt oss. Vi kan kalle det hvad vi vil, de kristne kaller det for arvesynden, men Noget er det nu. Uten at det blir rådet bot på dette Noget, er alle restaurasjonsforsök i forveien dömt til å slå klikk. Hvorvidt folk vil akseptere vår lösning, er deres sak, men vi vil tillate oss utrettelig å konstatere at med alle andre lösninger går det ikke. Og fru Undset gjör det mesterlig. Man kommer ikke utenom, at det er faktisk sån som hun skriver. Derfor vil hennes arbeide bære frukter langt ut over vår og hennes levetid.

Jeg vet ikke, hvordan det föles for fru Undset å bli femti år. Kanskje hun synes, det har mangfoldige aspekter. Men på Ibsens syttiårsfest på Grand skal en dame ha sagt: »Kjære hr. doktor, sytti år er jo ingen alder for en herre». Hvis damen hadde rett – og det tror jeg hun hadde – skulde heller ikke femti år være nogen alder for en dame. Og i hvert fall er hverken sytti eller femti nogen alder for en kunstner. Kunsten holder sig jo bestandig ung. Næsten otti år gammel skrev Mgr. Bonnard sin bok »Le Vieillard» og når han, som ellers, fysisk sett, ikke var av de starkeste, kunde si: La vie montante encore, Livet går opad enda, så åpner jo det de lyseste utsikter og forventninger i det tilfelle vi har her! Hollands störste og mest produktive dikter, Vondel, som fru Undset vistnok har kjenskap til, publiserte sitt förste verk i femtiårsalderen og sitt beste og sterkeste, da han var over sytti!

Vi önsker fru Undset til lykke med dagen!