Vår tid i lys av Sankt Olavsminnet

Av K. Kjelstrup

Tale ved 900-årsfesten i Nidaros 

Der er både i den enkeltes og i nasjonenes liv stunder, hvor det faller naturlig å skue tilbake for å bli klar over hvor man står og hvad man har vunnet eller tapt. Et slikt opgjör med sig selv hadde det norske folk, da Olav Haraldsson var gått i döden for sin store livssak, og et slikt opgjör bör det norske folk ha med sig selv nu ved 900-årsminnet om hans död. Det er jo som et veldig brus av store minner der strömmer inn på os og betar os med en stemning som ikke kan tolkes i ord. Og det er som en röst, ikke bare fra igår, men en evighetsröst som vil ha oss i tale. Og rösten roper til det norske folk: Hvordan har du verget den arv Olav den hellige gav dig?

Der er i disse strålende minnedager sikkert mange nordmenn som er lydhöre for denne röst og beredte til å gi et svar på dette spörsmål, men de ser ofte ikke dypt nok på Hellig Olavs livsgjerning til å gi dette med »arven» den rette tolkning. De ser gjerne i vår store martyrkonge först og fremst nasjonalhelten som gav riket enhet og faste grenser og bragte nordmenn til å få öie for no mer enn bare bygden, landskapet og sin egen lille krets. De tenker på at Norge för Hellig Olav var splittet ættesamfund og bygdelag, men ved ham omsider blev en samfundsmessig og lovlydig enhet. Det er jo derfor man pleier å si at »Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike, men Olav den hellige samlet nordmennene til et folk». Så mener man da at Olavsminnet i förste rekke maner oss nordmenn til å verne om samhörigheten og la all unödig splid og strid fare. Og de fleste av våre protestantiske landsmenn som ennu innser religionens nödvendighet og derfor ikke tror at kirkelysene kan erstattes av kulturens Osramlamper feirer nok tillike jubelminnet som en takkefest for kristendommens innförelse, men de söker gjerne å dekke over det faktum at denne kristendom var Roms kristendom, den almindelige eller universelle kirke.

Men Olavs gjerning var langt större enn en politisk og sosial samlergjerning som bare fikk et slags relief ved martyrdöden på Stiklestad. Nei, han som falt deroppe på slettene i Verdal han var först og fremst – tross menneskelige feil og skröpeligheter – Kristi lydige og uforferdede vidne her i vårt fedreland. Og når han som »Norges konge til evige tider» maktet å kalle nordmenn til fredens sysler som et samlet og lovlydig folk, da var det netop ved å male Kristi kors med sitt blod på våre fjeller, som det heter i fedrelandssangen. Når Hellig Olavs navn blev det störste i

Norge og han gikk lenget inn i folkefantasien enn nogen annen nordmann i gammel og ny tid, da var det ikke som den navngjetne nasjonalhelt, men som landets store apostel og evige forbeder ved Guds trone. Ingen kan derfor med större berettigelse feire dette jubelminne enn vi norske katolikker, Hellig Olavs egne trosfeller. Ti vi ser den dag idag på ham med de samme öine som våre forfedre gjorde. For dem var Olsok först og fremst en kirkelig helgenfest, og det er den også for oss. Skal det store 900-årsminne derfor feires i pakt med gamle norske tradisjoner, da må det bli som en katolsk kirkehöitid. All annen höitideligholdelse vil mangle historiens vigsel og vingesus over sig.

Det var ikke som et litet sektsamfund Olav samlet det norske folk under Kristi kors. Det var ikke en liten sekterisk og avsondret statskirke han reiste her i Norge. Men ved de engelske og franske misjonsbiskoper han bragte til landet knyttet han det norske folk til den store katolske verdenskirke, til det evige Rom. Derom har vi bl. a. et gripende vidnesbyrd i de minneord helgenkongen på selve dödsdagen vidde sin ypperste venn som var draget på pilegrimsferd til den evige stad: »Nu ber Sigvat for oss i Rom!»

Den arv Olav den hellige gav oss, og som vi, ifölge dikterens ord, »skal verja til vår grav», er derfor den hellige katolske tro og de goder den bringer et folk; ti det var gjennem den Olav overförte den europeiske kulturs linjer til vårt land og grunnfestet Norge i europeiske idealer. »St. Olavs lov» der blev som en rettferdighetens fane i landet, var bygget på den katolske kristendoms rettsprinsipper. Derfor blev også det norske kongedömme for Olav Haraldsson et kristkongedömme, og selv virker han – åndelig talt – som den förste Herrens salvede i vårt land. Herom hersker der skjönn enighet blandt våre historikere.

Ja, hvad har ikke denne våre fedres kirke fått ut av det hårde stoff som vi kallet det norske folk! Skal jeg minne om den opdragende gjerning Moderkirken utförte i vårt land, kan jeg ikke gjöre det bedre enn ved å sitere dikterens ord om de katolske gudshus som reiste sig på fjell og i dal over hele vårt utstrakte land:

Der styrte den gjæveste drott sin gang,
der knelte den stålklædde kjempe
og lærte ved messe og ottesang
den stolteste vrede å dempe…
Der hentet de bot for de tungeste savn
og styrke til vandringens möie.
Der fanget de freden i Jesu navn,
da mödig de Jukket sitt öie.

Der er en veldig avstand mellem vikingetidens mordbrand og kvinnerov og den dype medfölelse med alle som har det ondt, der reiste herberger for veifarende, hospitaler for syke og hjem for de gamle og slitte. Der er en avgrunn mellem det gamle hedenskaps brutale barneutsettelser og Olavslovens vern om barneliv og beskyttelse av morskapet. Det var også den samme katolske Kirke som litt efter fikk bukt med hedenskapets nedverdigende behandling av kvinne og trell og lærte nordmennene aktelse for det jevne arbeide og fredens sysler. Den satte en stopper for ættefeider og blodhevn. Den styrket og stöttet de store tiltak i literatur og kunst. Og ved det jevne drypp av undervisning og forkynnelse blir det norske folks tanke og sind omsider gjennemtrengt av kristendommens lyse, rene idealer. Hele den middelalderske, norröne og nordeuropeiske literatur viser at Kirkens hovedopgave hernord var kampen på den ene side mot utstyrlig sinne, hevn og hat, på den annen side mot ustyrlig sanselighet.

Her har vi i en kort sum de momenter som skal til for å forstå hvad vi nordmenn skylder Olav den helliges livsverk og martyrdöd. Over hans liv og hans död lyser den hellige, altbeherskende offervilje for Guds rikes sak og en brennende lengsel efter å delaktiggjöre det norske folk i kristendommens goder. Det forekommer mig at det er denne offervilje som sterkest av alt kaller på oss ved dette 900-årsminne – til vern om Sankt Olavs dyre arv. Ti offerviljen er og blir den bærende kraft i alt sant katolsk kristenliv:

”Offer, offer er det store, löyndomsfulle livsens krav.
Offer tonar frelsarordet over död og over grav.
Lov er sett for mann og möy:
vil du leva, må du döy!
Vil du vinna livsens heppa,
må du rolig livet sleppa,”

Vi gjör altså Olav Haraldssons store kongstanke til vår, når vi tjener den samme åndsmakt som han i vårt daglige liv. Det gjelder å gi kristendommen, den katolske og fullstendige kristendom, den plass tilbake som den engang har eiet her i St. Olavs land. Ti det er denne våre fedres kristendom som alene har evnen til å höine familielivet, gi ekteskapet dets hellighet og uoplöselighet tilbake, beskytte morskapet og verne om barnets livsrett. Vi er nemlig her i vårt land på god vei til å tape disse kristentroens og sivilisasjonens umistelige goder, fordi den offisielle kristendomsform med sin holdningslöshet og sekteriske ufullstendighet ikke eier den myndighet og de klare linjer som skal til for å verne samfundsmoralen mot det moderne hedenskap. Vi trenger atter her i vårt land Hellig Olavs kristendom, Roms kirke som alene med apostolisk myndighet kan lære oss Guds vilje til salighet uten vaklen og tvil. Kirken kan ikke være en sannhetens ventesal, hvor videnskapsmenn som hylder hver sine skiftende dögnteorier utsender hver sin sannhetserkjennelse om de höieste ting til gjensidig styrkepröve under det lange löp, mens vi andre som ikke blev videnskapens tjenere får lov til å være tilskuere som sverger snart til den ene snart til den annen magisters ord for tilsist å dö i uvisshetens uro og usalighet. Det er ikke juristeri, når kristne fraber sig denne ventesalsordning og forlanger en lærende, myndig og ufeilbar kirke, hvor vi kan leve i tro på de gamle sannheter, idet vi erfarer deres bærekraft og med våre döende tröster oss i oplevelsen av deres evighetskraft.

Måtte da vårt store St. Olavsminne bidrage til å kalle frem en hær av höireiste menn og kvinner som ofrer sig glade i kamp og arbeide for å före de livsidealer til seier som alene kan gjöre et folk lykkelig! Vi står her på fedrelandets helligste grunn i ly av Nidarosdomen, det stolteste vidnesbyrd om våre katolske forfedres tro og offervilje. I dette game, minnerike Nidaros såvelsom på det sagnombruste Stiklestad, hvor vi imorgen skal samles til helg og höitid på
fedrene vis, er det som om fortiden mektig og manende trær oss imöte og taler til oss:

Fram, Kristmenn, Kongsmenn, Hellig Olavs garde,
til norrön reisning på den gamle grunn!
Se, Olavsminnet lyser som en varde
og tenner stråleglans i minnets lund.
Hvad Norge var, det skal det atter vorde,
en höireist tempelhall i livets dôm,
hvor fortids underfulle hymner
klinger og alterilden brenner, tent fra Rom.
En hellig arv vi fikk fra våre fedre –
nu må den löftes over dögnets strid.
Op, nordmenn, Norges dyre navn å hedre
og Olav, Norges drott til evig tid!